Sunday, February 15, 2009

Valentinerdag med syntesizersalmer i Guatemalsk bryllup


"Chhcheeesoooss!" jallet det fra presten der oppe ved altertavla. Uvitende om at det satt en norsk jente paa benkeradene forbedret han mitt vokabular av bryllupsspansk - med ord som "SeƱor" (Gud), "matrimonia" (giftemaal) og Jesus (det kunne jeg vel strengt tatt fra foer, men med en litt annen uttale). Folk rundt meg nikket til presten mens han ba en boenn for brudeparet. Saa stilnet boennen et lite oyeblikk, foer laaten av syntesizer slo mot kirkeveggene. Syntesizersalmer stroemmet ut av det lille elektriske instrumentet, mens folk sang av full hals paa spansk. Orgelbruset var det visst ingen som savnet - bortsett fra meg og Mari. Vi holdt
latteren inne med et skjevt lite smil til hverandre.

Det var en stor dag for far Jose, faren i vertsfamilien vi bor hos. Her i Guatemala bor doettrene oftest hjemme til de gifter seg. Datteren bodde i huset helt fram til gaarsdagens bryllup. Far gestikulerte nervoest dagen foer bryllupet og sa med en blanding av henrykthet og forferdelse "PUH! Jeg vet ikke hvorfor, jeg er bare SAAAAA nervoes!!! PUH". Et doegn etter gikk den samme mannen stolt opp midtgangen i den gamle kirken i Antigua med et stort smil om munnen.

Etter lange tirader med spansk gudfryktighet under kirketaket ga presten en formaning som vi nordmenn ikke skjoente - for plutselig snudde alle gjestene seg mot hverandre og begynte aa klemme aa kysse. Mari, jeg og Erin og Jordan (de bor ogsaa hos vertsfamilien og var ogsaa invitert) saa ut som om vi hadde sett CHEESSOSS stige ned fra altertavla. Litt forfjamsa tok vi oss til aa hilse/klemme paa de rundt oss. Vi maatte jo tross alt vaere hoeflige paa den store dagen.
Klem til alle fra brudeparet ved utgangen.


Bryllup i tights og ullgenser

Jeg har nevnt at jeg ikke hadde med stort annet enn strandklaer og andre praktiske tingester paa denne turen - det gjaldt da ogsaa i forhold til bryllupsklaer. Jeg hadde ingen gallakjole, heller ingen hoyhelte sko. Jeg vet ikke helt hva jeg og Mari saa ut som da vi dro avgaarde til kirken. Halv seks ga vi opp - gikk i det vi hadde, for vi ble bare ikke kledd for bryllup uansett hva vi dro opp av sekken. Jeg endte opp med en hvit strandkjole, ballerinasko (havaianas ble litt for droyt for et bryllup), tights Jeg er kledd for bryllup i ullgenser og skjerf.


(hadde aldri trodd jeg skulle gaa i tights i bryllup i mitt liv men Antigua er kaldt om kvelden, og jeg ville IKKE gaa i joggebukse!!), lange oeredobber (det var det naermeste jeg kom de andre damene naar det gjaldt pynting i det bryllupet) og paa toppen av det hele - ULLGENSER. Herlig. Jeg folte meg som jeg var klar for aa gaa paa stranda og grille marsmellows i ullgensern og tightsen min. Vel, paa med roed leppestift og ta paa seg et stort glis, og late som man er langveisfarende (sant nok) og at vi ikke visste om kleskoden for bryllup i Guatemala.

Ballando med plastikkhatter

I en bakhage full av lys fortsatte festen. Det var langt mer ballandofakter enn i norske bryllup. Da maten var fortaert kasta alle seg over det lille dansegulvet, tok plasthatter paa hodet og lange ballonger i henda og dansa merengue. Vi "utlendingene" som bor hos vertsfamilien satt paa et bord med hvit duk, og folte at vi var i en film. Midt inne i et virvar av lykkelig familie, god mat og et straalende brudepar satt vi - en litt surrealistisk foelelse. Det var den viktigste dagen i brudeparets liv - et brudepar vi aldri hadde moett foer. Da vi hadde faatt nok av syntesizermerengue og familiemedlemmer i plastikkhatter tok vi snippveska og takket for oss. Saa kloep vi oss litt i armen og tok oss en oel i sentrum av Antigua.

I dag tar jeg soendagsturen til Guatemala City. Det er den byen i Latinamerika med mest kriminalitet (rundt 300 ran om dagen). Vi drar for aa besoeke en venn som bor der og som skal geleide oss velberga gjennom helvetesilden. Uten pass og andre verdisaker vel og merke :)

Ha en fin soendag allihopa!



Sunday, February 08, 2009

Veien til paradis - et haelvete!

Se for deg en jungelkledt fjellside som stuper hundre meter ned i et groent dyp. En liten, tynn sandvei og en minibuss a la en avdanka norsk russebuss. Tjue folk stappa inn, dobbelt saa mye bagasje paa taket. Legg til en gaern sjaafoer som liker aa traakke hardt paa gassen, og du faar turen fra Coban til Lanquin i Guatemala. La meg bare si det saann: framtidige bussturer kan ikke bli vaerre enn dette. Etter fem timers humping fra templene i Tikal kom vi til denne veien, vel uvitende om haelvetet som ventet oss. To og en halv time med romperisting seinere saa vi endelig flaggermusene som flakset ut av grottene i Lanquin. Der maatte vi bytte buss (eller boette boess - les med norsk uttale - som Mari sa da hun vaakna opp spraakforvirra paa en buss i Honduras) til en pick up som skulle ta oss enda lengre opp i fjellene. Noen slang seg opp paa lasteplanet, jeg var heldig og fikk sitte i foererhuset sammen med sjaafoeren og maya-rap-musikken hans. Turen oppover til Semuc Champey virka heavy. Det var foer vi visste hvordan hjemturen skulle bli en dag senere. Vel - foerst litt om paradiset som ventet oss.

Frostroyk, havaianas og placebopledd

Jeg skal ha for aa tenke optimistisk der hjemme i stua i Fredrikstad. Jeg mintes varme dager i Mexico i sommer, heite dager i Asia og pakka sommerkjoler og sandaler til denne turen ogsaa. Vel - naar frostroyken staar ut av kjeften og man har et tynt lite laken - og senga man skal sove i er paa toppetasjen av ei trehytte med aapne vegger og et tak av palmeblader - da skulle man onske at man hadde litt mer klaer i sekken. I Semuc Champey la jeg meg fullt paakledt, med tre laken, et ullteppe, myggnetting (veit det ikke hjelper stort, det var vel mest et placebopledd) og en genser over magen. Selv da laa jeg som en liten fuglunge, kroka sammen under palmetaket mitt.

Turkis lykke

Frosten forsvant ut av kroppen dagen etter, da vi bega oss paa vandring inn i jungelen. Semuc Champey ligger i en liten dal oppe i fjellene, der det renner en elv gjennom underjordiske grotter. Det overfloedige vannet som ikke gaar under jorda, samler seg i turkise dammer som er som smaa trappetrinn nedover i dalen. I trappetrinnene faller det turkise vannet ned til neste nivaa. Etter aa ha traska oss opp til et utkikspunkt, hoppa Mari, en brasiliansk jente og jeg ut i ferskvannet. Smaa akvariefisk var innmari nysjerrig paa hvem som plumpa uti akvariet deres, men etterhvert slutta de aa omkranse oss. I fossefallet kunne man rappelere ned eller hoppe ut i det brusende vannet. Vi som ikke var paa guida tur plaska mest rundt i vannet, stakk haaret under smaa fossefall og lata som om vi var i en reklame for Niveas nye sjampo.



"Jeg doer. Jeg doer!!"

Fordi vi holdt paa aa daevve av kulde den foerste natta bestemte vi oss for aa reise til Coban samme ettermiddag. Det ble en busstur vi alle kommer til aa huske. Det hadde regna hele natta, saa veien som hadde vaert fael paa vei opp, var enda vaerre naa. Gjoerme og glatte, store steiner satte sitt preg paa bussreisen. I flere av de stupbratte svingene kom ikke minibussen seg opp. Den begynte aa rygge bakover, for saa aa ta fart. Paa hoyeresiden av minibussen var det stup rett ned i jungelen. Etter aa ha tatt fart skled bussen fra side til side opp den glatte veien. En amerikansk jente begynte aa grine, vi andre lo hoyt og nervost og lurte paa om lianer egentlig er tykke og sterke nok til aa holde igjen en minibuss med tjue personer og mange kilo bagasje om den skulle rase ut paa sida. Hjulene spant en halvmeter fra stupkanten.
Da adrenalinet forsvant fra aarene foerti minutter senere var de fleste enige om at bussturen var noe av det jaevligste ever, men at Semuc Champey - jo dit skulle vi nok igjen en gang! Og det sier faktisk VELDIG mye om paradispyttene i Semuc Champey.

Thursday, February 05, 2009

Tarzangirl i Tikal


Hoi!!

Da var det over tre aar siden sist jeg skrev paa denne sida. Denne gangen maatte jeg skifte om navnet paa bloggen, for Ida drar ikke oest lenger, men vest og soer - naermere bestemt Mellom-Amerika og Soer-Amerika!! Slutt paa duracellmennesker i osten, denne gangen er jeg paa tur blant folk som tar livet VELDIG mye mer med ro. Jeg erfarte "Mexican time" i sommer, og merker at livet gaar ganske rolig for seg i andre land i Mellom-Amerika ogsaa. Jeg har vaert mer opptatt av aa nyte turen enn aa sitte foran pc'en fram til naa, saa derfor kommer det foerste livstegnet nesten tre uker etter at jeg forlot gamlelandet. Men - here we go:

Turen startet i Guatemala City og Antigua, der vi var innom en dag for aa hilse paa vertsfamilien jeg og Mari skal bo hos naar vi returnerer fra vaar lille januar- og februarreise. I loepet av et par dager rakk vi aa bli bedt i Guatemalsk bryllup, nyte enorme burritos paa lokkisrestauranten, rusle rundt i Antiguas sjarmerende gater og royke vannpipe og hoere om kriminaliteten i nabobyen Guatemala City. En venn av Mari mista telefonen samme dag som vi traff han - da han stoppa paa roedt lys i Guatemala City. En fyr kom opp paa siden av bilen - pekte med en pistol mot ruta - og da var det bare aa levere fra seg mobilen. Enrique og kompisen hans fortalte ogsaa at hvis du har som maal aa drepe noen, er det bare aa slenge 350 dollar paa bordet, og saa fikser leiemordere den saken. De kjoerer ofte motorsykkel, har paa seg hette paa huet, saa knerter de vedkommende og saa raser de videre paa motorsykkelen sin. En av gutta sa at han sjeldent gikk med andre verdisaker enn ipoden paa gata i byen. Mye rart som foregaar i Guatemala City, blant annet finnes det en bar i den dodgy delen av byen som er for de litt spesielt interesserte: En bar drevet av en avdanka trailersjaafoer for trailersjaafoerer som er transvestitter. Alle bartenderne har downs syndrom. Vi har altsaa ikke SETT denne baren, men det frister jo litt aa vaere flue paa veggen..

Dykkerlapp og booze cruise

Etter et par dager i Antigua reiste vi til Utila i Honduras. En oy i Karibien der backpackere kommer fra hele verden for aa ta dykkerlappen. Det koster bare 250 dollar for "open water" som betyr at man kan dykke ned til 18 meter. Og det kan jeg naa! Flott aa dykke der, og veldig bra folk. Alton's Dive Shop hadde booze cruise paa fjorden, egen bar og brygge der det var fantastisk aa se solnedgangen.
Mitt foerste moete med undervannsverdenen var noe traumatisk, det foerste jeg gjorde var aa dra handa gjennom en brennmanet. Jeg har merker paa handa enda, to uker etterpaa. Det var en liten jaevel av en manet, som jeg banna masse til i vannet.

Aa seile som en superstjerne

Paa Utila ble vi blant annet kjent med en canadisk herremann ved navn John, som viste seg aa vaere en kloepper paa aa arrangere og fikse. Han fiksa en captain ved navn Hank - som sa seg villig til aa ta oss til Caye Caulker i Belize for 250 dollar per person. Fire netter paa en seilbaat i Karibien, inkludert fantastiske stopp underveis var en saa bra deal at Mari, jeg og tre andre kasta oss paa. Det var en vidunderlig tur - blant annet innom Glover's Reef som er kaara til et av verdens beste dykkesteder. En ensom liten koralloy med aatte innbyggere , hengekoyer og iguaner. Vi dykka med havskilpadder, morene aal, rokker og masse annet.

Captain Hank har seilt i omraadet i nesten 20 aar. Baaten hans har hatt superstjerner som Gwyneth Paltrow og Ben Affleck ombord. Gwyneth ble satt av paa en oede oy i Belize for aa skrive en artikkel for Marie Caire - om hvordan det var aa overleve paa ris, bananer og selvjaktet fisk i tre dager. Det var Captain Hank som laerte henne de viktigste overlevelsestriksa foer hun gikk i land - filmstjernen som da var 23 aar og som akkurat hadde faatt en Golden Globe. Det var bilder av henne og Ben i albumet til baaten - arm i arm med Captain Hank.





























Captain Hanky Panky


Han er verdt enda et lite avsnitt. Captain Hank har vaert innom ti av verdens religioner, har landa paa buddisme. Han er 61, men har som plan aa seile jorda rundt paa femti dager innen fem aar i en baat han har planer om aa lage. Han har en mentalt sjuk, norsk eks-kone i Guatemala, to kjaerester paa rundt 20 aar i Honduras og kan snakke som Donald Duck. En merkelig livsnyter, som lagde verdens beste rekekebabs.





















Horehus paa Caye Caulker

Saa saa vi farvel til Hank og to av crewet paa baaten, og slo oss ned paa ferieoya Caye Caulker i Belize. CHILL er ordet for denne oya, her er det bare aa legge klokka hjemme. Foerste kvelden la vi merke til at det var real fest i nabohuset - men vi orka ikke dra ut. Noen dager etter fikk vi vite at det var oyas horehus vi bodde ved siden av. Kanskje like greit at vi droppa aa gaa paa det vi trodde var den lokale puben foerste kvelden.. Oh God - her blir det mye oppramsing, jeg tar det kjapt for det er jaggu mye som har skjedd paa tre uker. Jeg hopper rett og slett til at vi reiste videre til Guatemala. Her bor vi naa, midt blant froskekvekk i jungelen utenfor Tikal. Stod opp klokka halv fem imorges for aa se soloppgangen paa Tikal, som er et av Mayaenes flotteste gamle byer i Guatemala. I oerska loep vi oss innover jungelen etter en gjeng tyskere for aa finne Tempel nr fire - der vi fikk se soloppgangen over jungelen og alle templene. Breathtaking!! Mari og jeg templa oss gjennom hele dagen, til jeg fikk panikkangst paa vei opp til et jaevlig bratt tempel. Tretrappetrinn rett mot himmelen, jeg med baktung veske og en litt for stor hang til aa se ned, fikk noia da vinden suste rundt oera mine i 50 meters hoyde. Fikk roa nerva paa toppen, og klatra meg ned med gele i beina. Puh.

Vel nede blant frosker, mygg og firfisler er vi naa klare for enda mer jungel. Imorgen pakker vi sekken og stikker soerover til Lanquin. Elva som renner i fjellandskapet her danner smaa, varme vannkulper man kan bade i. Og det skal viiiii!!!! Herregud, naa maa Ida Dahlback sette en strek for BOKA hun naa er i ferd med aa rable ned. Forhaapentligvis rekker jeg aa skrive litt oftere og litt mindre for hver gang framover! Haaper alle har det fint der hjemme. Den som vil, send meg mail paa ida.titlestad@gmail.com. :)


Da er det bare aa ta paa seg hodelykta og begi seg opp til bungalowen. Haaper myggnettingen holder firfislene ute i natt ogsaa. Vi sover nemlig uten vinduer, bare med et straatak over huet. Bare den lokale hanen kunne slutte aa vaere tidsforvirra og gale klokka tre om natta saa hadde alt vaert flotters, for det er rett og slett ganske fantastisk aa sovne til jungellyder :)