Hvordan i huleste faar de det til? Det vil si, mer spesifikt - hvordan faar HAN det til? Det gjelder den lille kinesiske maskin. Gaar han paa ecstasy? Eller en eller annen rar liten kinesisk rot som gir han femten ganger saa mye energi som alle andre? Jeg har nevnt han foer, og nevner han igjen. Wee leong, klassens superhjerne som leverer femti siders prosjekter en uke paa forskudd og som skriver femten sider om hver rolle i narrative skript. Finnes slike overalt? Vel, til en viss grad. Men denne lille karen er nok saerlig et produkt av disiplin, disiplin, arbeid, disiplin og atter disiplin. Typisk kinesisk, har jeg og min islandske medsammensvorne funnet ut. Jeg mener, hvordan skal man ellers stikke seg ut i et land som har en femtedel av jordas befolkning, enn ved aa disiplinere seg halvt i hjael? Det er klart man blir maur av sanntno.
Grunnen til presentasjonen av denne karen, er dagens fremvisninger av dokumentarfilm. Jeg og Jerry har laget dokumentarfilm om transvestitter i Malaysia, og har jobba oss skvett i hjael de siste dagene. Filma paa homsebar (der jeg var eneste jente - det vil si, mer spesifikt: jente i den forstand at jeg ikke har operert paa pupper og innovertiss, slik som de andre "jentene" i lokalet), intervjua baade opererte og ikke opererte transvestitter, transvestitter som har blitt overfalt osv. Jeg har spist middag med falske pupper liggende en halvmeter unna tallerkenen hjemme hos jerry, gaatt paa jentedo med fnisende gutter i laarkort skjoert og sett paa Top Model season three nedlasta fra internet sammen med sju gutter som visste alle navnene paa vaar tids supermodeller (which one do you like the best? And why?).
Og har ikke for vane aa foele meg macho. Men det gjorde jeg til de grader sammen med dem. De har en egen evne til aa vaere saa feminine at selv den vaerste jaaledokka ville foele seg som en buskete kaell ved siden av.
Under produksjonen av dokumentarfilmen bar jeg i meg en konstant mistanke om hvilket kjoenn de nye personene jeg motte var mann eller dame. La meg si det saann: De er jaekla gode til aa skjule bulken i buksa.
Vi var litt av et par, Fee (gaar paa fashion design paa skolen og bestemte seg for to semestre siden for aa vaere jente i stedet) og jeg da vi traska rundt i kjoepesenteret i Kuala Lumpurs tvillingtaarn. En lang lys og en (ganske saa tydelig) mann med kjukt lag lipgloss og loesoyevipper - ikledd den muslimske festdrakten for KVINNER. Vi fikk noen blikk, for aa si det saann.
Etter aa ha redigert tre dager i strekk, knota meg frem paa Final Cut Pro ettersom dette var foerste gang jeg har aapna programmet, og sovet cirka 5 timer hver natt i gjennomsnitt den siste uka, var det i dag klart for presentasjon. Vi rakk ikke aa fullfoere alt saa bra som vi hadde lyst til, fordi lab'en var fullbooka og dama bak disken var sur som ei potte. Den kinesiske maskin hadde Adobe Premier hjemme, og jobba seg gjennom utallige timer i egen stue. Argh, argh, sier man da naar man har masser av mer aa gjoere og man faar beskjed om aa redigere enda mer paa prosjektet naar ferieuka er over.. Og den lille kinesiske maskin durer videre mot nye horisonter.
Det var dagens lille akk.
Suss og puss fra Macho(wo)man.
Friday, October 28, 2005
Tuesday, October 18, 2005
Thursday, October 13, 2005
Asian singstar
Ikke bare har the "malaysian idol" hatt konsert paa skoen vaar. I gaar traff jeg skolens egen asian singstar. Han heter Herind, er 22, og gav meg en sangopplevelse jeg sent vil glemme.
Vi satt i "the plaza", skolens store kantineareal. Jeg hoerte gaulende toner bak meg, og snudde meg for aa se hva det var. En kinesisk kar med pubbisbart var paa vei bort til bordet vaart for aa sette seg ned. Om noen av oss kjente han? AAnei. "Can I sit here?" sa Herind naar han allerede hadde satt seg godt til rette med walkman'en sin. Saa begynte han og synge. Du kjenner kanskje til den lille flausa naar folk sitter med musikk i oera og synger veldig falskt uten at de selv hoerer det? Vel, denne karen gjorde det med vilje. Han sang, AV FULL HALS - og svaert saa falskt paa halvdaarlig malay-engelsk. Jeg skjoente temmelig raskt at dette var en fyr som enten hadde voldsomt oppmerksomhetsbehov, eller var en smule tilbakestaaende. Det viste seg etterhvert at sistnevnte var grunnen. Vel, tilbakestaaende eller ikke, Stevie Wonder's Superstitious blir aldri det samme igjen.
Imorra er det biljardkonkurranse paa skolen. Og her har vi det som er typisk Limkokwing University College of Creative Technology: man kan vinne pris, men ikke fordi man spiller bra biljard. Man vinner hvis man har det korteste og mest fancy skjoertet, stoerst mulig utrigning, de hoyeste helene eller det mest crazy antrekket. Jess, welcome to fashion college, ladies and gentlemen. Helen fra Island har antrekket klart for imorra, jeg skal bruke lunsjpausa mi til aa stikke innom aa faa med meg litt av moroa.
Ellers skal jeg fortelle deg litt om selveste Tan Sri Limkokwing (eller lim cock thing, som han ogsaa kalles blant venner). Han er sjefen for skolen. Grunnleggeren, GUDEN og den lille kineseren som viser ministrene rundt paa campus naar de maatte ta turen innom. Alle ser opp til herr Limkokwing. Kaffebaren heter WINGs' Coffee, skolen har en megastor hvit fugl som viser at man faar "creative WINGs to fly" ved aa gaa paa skolen, og det henger bilder av mannen overalt. Det morsomme dog, er at herr Limkokwing ikke er helt umenneskelig, han heller. Det kom ganske fort for dagen at vaar mann er svaert glad i store pupper.
Det var det for idag.
Thank u and goodbye, folkens.
Vi satt i "the plaza", skolens store kantineareal. Jeg hoerte gaulende toner bak meg, og snudde meg for aa se hva det var. En kinesisk kar med pubbisbart var paa vei bort til bordet vaart for aa sette seg ned. Om noen av oss kjente han? AAnei. "Can I sit here?" sa Herind naar han allerede hadde satt seg godt til rette med walkman'en sin. Saa begynte han og synge. Du kjenner kanskje til den lille flausa naar folk sitter med musikk i oera og synger veldig falskt uten at de selv hoerer det? Vel, denne karen gjorde det med vilje. Han sang, AV FULL HALS - og svaert saa falskt paa halvdaarlig malay-engelsk. Jeg skjoente temmelig raskt at dette var en fyr som enten hadde voldsomt oppmerksomhetsbehov, eller var en smule tilbakestaaende. Det viste seg etterhvert at sistnevnte var grunnen. Vel, tilbakestaaende eller ikke, Stevie Wonder's Superstitious blir aldri det samme igjen.
Imorra er det biljardkonkurranse paa skolen. Og her har vi det som er typisk Limkokwing University College of Creative Technology: man kan vinne pris, men ikke fordi man spiller bra biljard. Man vinner hvis man har det korteste og mest fancy skjoertet, stoerst mulig utrigning, de hoyeste helene eller det mest crazy antrekket. Jess, welcome to fashion college, ladies and gentlemen. Helen fra Island har antrekket klart for imorra, jeg skal bruke lunsjpausa mi til aa stikke innom aa faa med meg litt av moroa.
Ellers skal jeg fortelle deg litt om selveste Tan Sri Limkokwing (eller lim cock thing, som han ogsaa kalles blant venner). Han er sjefen for skolen. Grunnleggeren, GUDEN og den lille kineseren som viser ministrene rundt paa campus naar de maatte ta turen innom. Alle ser opp til herr Limkokwing. Kaffebaren heter WINGs' Coffee, skolen har en megastor hvit fugl som viser at man faar "creative WINGs to fly" ved aa gaa paa skolen, og det henger bilder av mannen overalt. Det morsomme dog, er at herr Limkokwing ikke er helt umenneskelig, han heller. Det kom ganske fort for dagen at vaar mann er svaert glad i store pupper.
Det var det for idag.
Thank u and goodbye, folkens.
Monday, October 10, 2005
Svoemmetur blant de doede
Mens hoestvaeret stormer der hjemme (forhaapentligvis, hehe), svetter jeg meg videre gjennom skoledager og musikkvideoinspillinger her i Malaysia. Bortsett fra at tordenvaeret nesten ramler gjennom taket og ned i mitt master bedroom om natta fordi regntida er paa vei, er det fortsatt like klamt og varmt utafor vinduet, svoemmebassenget venter fortsatt paa at jeg skal hoppe nedi og kakkerlakkene kravler fortsatt rundt beina mine paa kjeokkengulvet om morran. Og jeg liker det.
For tida lager jeg forslag til dokumentarfilm, jeg skriver research paper om The Blair Witch Project og mykje anna. De beste forslagene til dokumentarfilm i klassen skal filmes. Mitt forslag er aa lage dokumentarfilm om hvor overtroiske folk her i malaysia er, for det er noe som virkelig har slaatt meg siden jeg kom hit. Paa hostellet jeg bodde paa de foerste to ukene var jentene overnervoese pga skumle moerke skygger paa rommet om natta, de hoerte fottrinn over hodene deres i en etasje som ikke fantes, og saa hoder svevende i lufta. Jeg for min del sov som en stein og verken hoerte eller saa noe av det de prata om.
Under min lille research-periode har jeg funnet de merkeligste ting i avisene. F eks et lotteridrap - dvs: en fyr som drepte en dame fordi han haapet paa stoerre sjanse til aa vinne i det lokale lotteriet. Litt spesielt forhold til tall disse malaysierne med andre ord.
I forigaars spilte jeg gotisk babe i musikkvideo for Massive Attacks "Teardrops". Det var noen studenter fra skolen som hadde det i skoleoppgave, og the caucasian girl sa gladelig ja. Oppgaven min var aa knuse et speil fordi jeg var saa graadig sinna paa meg selv, loepe rundt i en gang og se forvirra ut. I det hele tatt vaere ganske "lost" i denne forferdelige verden. Resultatet faar jeg i november, naar greia er ferdig redigert. Om det er julegavemateriale er vel heller tvilsomt, men den skal i alle fall sees en god del ganger foer jeg legger'n i skuffen.
I forrige uke var jeg hummer etter at jeg kom hjem fra en helg i Port Dickson. Jeg gikk under navnet Ida the Lobster i noen dager etterpaa, ettersom det var foerste gangen jeg var paa en strand siden jeg kom hit. Joanna fra Indonesia led samme skjebne (ikke alle her er ybermoerke og slipper unna solas ulumskheter), saa vi holdt sammen og var the lobster and the crab dagene derpaa. I Port Dickson spiste vi Steamboat, dvs: du faar servert et fat med fersk sjoemat, og saa maa du koke og steke det selv paa en liten grill foran deg. Og vi bada blant daudinger. Et par indiske jenter fortalte oss at inderne kastet asken fra doede slektninger ut paa stranda vi bada paa. Jaja. da vet vi i alle fall hva de svarte dingsene i vannet var. Haaper uansett jeg slipper aa faa en dau indisk familie paa nakken.
For tida lager jeg forslag til dokumentarfilm, jeg skriver research paper om The Blair Witch Project og mykje anna. De beste forslagene til dokumentarfilm i klassen skal filmes. Mitt forslag er aa lage dokumentarfilm om hvor overtroiske folk her i malaysia er, for det er noe som virkelig har slaatt meg siden jeg kom hit. Paa hostellet jeg bodde paa de foerste to ukene var jentene overnervoese pga skumle moerke skygger paa rommet om natta, de hoerte fottrinn over hodene deres i en etasje som ikke fantes, og saa hoder svevende i lufta. Jeg for min del sov som en stein og verken hoerte eller saa noe av det de prata om.
Under min lille research-periode har jeg funnet de merkeligste ting i avisene. F eks et lotteridrap - dvs: en fyr som drepte en dame fordi han haapet paa stoerre sjanse til aa vinne i det lokale lotteriet. Litt spesielt forhold til tall disse malaysierne med andre ord.
I forigaars spilte jeg gotisk babe i musikkvideo for Massive Attacks "Teardrops". Det var noen studenter fra skolen som hadde det i skoleoppgave, og the caucasian girl sa gladelig ja. Oppgaven min var aa knuse et speil fordi jeg var saa graadig sinna paa meg selv, loepe rundt i en gang og se forvirra ut. I det hele tatt vaere ganske "lost" i denne forferdelige verden. Resultatet faar jeg i november, naar greia er ferdig redigert. Om det er julegavemateriale er vel heller tvilsomt, men den skal i alle fall sees en god del ganger foer jeg legger'n i skuffen.
I forrige uke var jeg hummer etter at jeg kom hjem fra en helg i Port Dickson. Jeg gikk under navnet Ida the Lobster i noen dager etterpaa, ettersom det var foerste gangen jeg var paa en strand siden jeg kom hit. Joanna fra Indonesia led samme skjebne (ikke alle her er ybermoerke og slipper unna solas ulumskheter), saa vi holdt sammen og var the lobster and the crab dagene derpaa. I Port Dickson spiste vi Steamboat, dvs: du faar servert et fat med fersk sjoemat, og saa maa du koke og steke det selv paa en liten grill foran deg. Og vi bada blant daudinger. Et par indiske jenter fortalte oss at inderne kastet asken fra doede slektninger ut paa stranda vi bada paa. Jaja. da vet vi i alle fall hva de svarte dingsene i vannet var. Haaper uansett jeg slipper aa faa en dau indisk familie paa nakken.
Subscribe to:
Posts (Atom)