Veien til paradis - et haelvete!

Se for deg en jungelkledt fjellside som stuper hundre meter ned i et groent dyp. En liten, tynn sandvei og en minibuss a la en avdanka norsk russebuss. Tjue folk stappa inn, dobbelt saa mye bagasje paa taket. Legg til en gaern sjaafoer som liker aa traakke hardt paa gassen, og du faar turen fra Coban til Lanquin i Guatemala. La meg bare si det saann: framtidige bussturer kan ikke bli vaerre enn dette. Etter fem timers humping fra templene i Tikal kom vi til denne veien, vel uvitende om haelvetet som ventet oss. To og en halv time med romperisting seinere saa vi endelig flaggermusene som flakset ut av grottene i Lanquin. Der maatte vi bytte buss (eller boette boess - les med norsk uttale - som Mari sa da hun vaakna opp spraakforvirra paa en buss i Honduras) til en pick up som skulle ta oss enda lengre opp i fjellene. Noen slang seg opp paa lasteplanet, jeg var heldig og fikk sitte i foererhuset sammen med sjaafoeren og maya-rap-musikken hans. Turen oppover til Semuc Champey virka heavy. Det var foer vi visste hvordan hjemturen skulle bli en dag senere. Vel - foerst litt om paradiset som ventet oss.

Frostroyk, havaianas og placebopledd

Jeg skal ha for aa tenke optimistisk der hjemme i stua i Fredrikstad. Jeg mintes varme dager i Mexico i sommer, heite dager i Asia og pakka sommerkjoler og sandaler til denne turen ogsaa. Vel - naar frostroyken staar ut av kjeften og man har et tynt lite laken - og senga man skal sove i er paa toppetasjen av ei trehytte med aapne vegger og et tak av palmeblader - da skulle man onske at man hadde litt mer klaer i sekken. I Semuc Champey la jeg meg fullt paakledt, med tre laken, et ullteppe, myggnetting (veit det ikke hjelper stort, det var vel mest et placebopledd) og en genser over magen. Selv da laa jeg som en liten fuglunge, kroka sammen under palmetaket mitt.

Turkis lykke

Frosten forsvant ut av kroppen dagen etter, da vi bega oss paa vandring inn i jungelen. Semuc Champey ligger i en liten dal oppe i fjellene, der det renner en elv gjennom underjordiske grotter. Det overfloedige vannet som ikke gaar under jorda, samler seg i turkise dammer som er som smaa trappetrinn nedover i dalen. I trappetrinnene faller det turkise vannet ned til neste nivaa. Etter aa ha traska oss opp til et utkikspunkt, hoppa Mari, en brasiliansk jente og jeg ut i ferskvannet. Smaa akvariefisk var innmari nysjerrig paa hvem som plumpa uti akvariet deres, men etterhvert slutta de aa omkranse oss. I fossefallet kunne man rappelere ned eller hoppe ut i det brusende vannet. Vi som ikke var paa guida tur plaska mest rundt i vannet, stakk haaret under smaa fossefall og lata som om vi var i en reklame for Niveas nye sjampo.



"Jeg doer. Jeg doer!!"

Fordi vi holdt paa aa daevve av kulde den foerste natta bestemte vi oss for aa reise til Coban samme ettermiddag. Det ble en busstur vi alle kommer til aa huske. Det hadde regna hele natta, saa veien som hadde vaert fael paa vei opp, var enda vaerre naa. Gjoerme og glatte, store steiner satte sitt preg paa bussreisen. I flere av de stupbratte svingene kom ikke minibussen seg opp. Den begynte aa rygge bakover, for saa aa ta fart. Paa hoyeresiden av minibussen var det stup rett ned i jungelen. Etter aa ha tatt fart skled bussen fra side til side opp den glatte veien. En amerikansk jente begynte aa grine, vi andre lo hoyt og nervost og lurte paa om lianer egentlig er tykke og sterke nok til aa holde igjen en minibuss med tjue personer og mange kilo bagasje om den skulle rase ut paa sida. Hjulene spant en halvmeter fra stupkanten.
Da adrenalinet forsvant fra aarene foerti minutter senere var de fleste enige om at bussturen var noe av det jaevligste ever, men at Semuc Champey - jo dit skulle vi nok igjen en gang! Og det sier faktisk VELDIG mye om paradispyttene i Semuc Champey.