En dose Colombia

I fiskerlandsbyen Taganga i Colombia: Noah, Jack og jeg tok den UVANLIGE
ruta til stranda. Via kaktusland.

En lang natt er over. I sommerkjole og med veska godt planta under hodet halvsov jeg meg gjennom reisen fra Santa Marta nord i Colombia til Medellin i innlandet. I en doedtroett oyekrok saa jeg enorme lastebiler passere i stor fart forbi bussvinduet. Sjaafoeren hadde ingen sperrer paa forbikjoering i svinger, bakker og helst der det ikke var noe sikt framover i det hele tatt. Hva som fantes i frakten til lastebilene vites ikke - men ettersom 80 prosent av verdens kokainforbruk fraktes ut av dette landet er det godt mulig at sjaafoerene ikke bare hadde rent mel i posen.

Et par dager tidligere: "Only five dollars!" Fyren paa strandpromenaden i fiskerlandsbyen Taganga selger kokain som det skulle vaert sukkertoy. Eller vil jeg kanskje heller ha hasj?? Eller noe annet? Han kan visst fikse det meste. Og han ser ut som om han har proevesmakt varene nok ganger selv. Strandpromenaden er ogsaa full av wannabe-hippier fra Europa, fruktshakeboder og backpackere. Jeg, Jack og Noah fra England vender oss bort fra den lokale fyren og kjoeper heller en fersk tunfisk fra en av fiskerne paa stranda. Den skal vi steke til middag i den lille leiligheten vi har leid oss oppe i lia. I noen dager menget vi oss (iallefall sann halvveis) med hippiene her - etter vaart foerste stopp i Colombia - Cartagena.
Jack og Noah fra England i Panama, foer avreise til Colombia i seilbaat.

For aa komme til kolonibyen Cartagena - i foelge guideboka den vakreste i soeramerika - reiste vi gjennom andre smaragder. San Blas-oyene, midt ute i havet mellom Panama og Colombia saa slik ut:
Her kommer en oppsummering av syv dager i det mest uberoerte oysamfunnet i Karibien:

- Vaakne opp til et postkortparadis hver morgen. Hoppe uti vannet og forstaa at det ikke er et postkort i det man treffer den lunkne overflaten.
- Besoeke Kunafolket paa noen av de 365 oyene - urbefolkning som lever av kokosnoetter og fisk. Vi lot kokosnoettene vaere, for hver palme tilhoerer nemlig en Kuna og betyr inntekt og levebroed. Spise kunabroed, gi dem en dollar for hvert bilde man tar av dem (Kunaer som har reist til panama city og funnet seg selv paa postkort vet naa aa ta penger for aa stille opp paa bilder)
Fisking etter baracuda!


- Harpunfiske tropiske fisker til middag. Eller gjoere som Jack og Noah- fiske etter barakuda med min myggnetting.
- Rusle rundt paa en oede oy som man finner sitt eget navn paa og putte beina i et badekar av tropisk vann. Tenke at livet i et postkort er ganske aalreit.

- Gaa i land paa en annen oede oy og lage et baal av rester fra kokospalmer, og grille dagens fiskefangst sammen med et crazy seilerpar som brukte ti dager paa aa seile i trimaran fra Senegal i Afrika til Trinidad i Soeramerika.
- Gaa i land paa enda en oede oy og plukke sitroner og mango til lunsj.

- Drikke rom mens baaten vugger sakte i turkisblaatt hav og hoere paa andre seileres roeverhistorier fra reiser rundt hele verden.

- Forlate paradis og tygge i seg sjoesyketabletter. Motoren stansa midt utenfor Cartagena og maatte kjoeles ned i fire timer midt paa natta. Kapteinen hadde hetta fordi store fraktskip kjoerte inn og ut av havna, mens vi laa og vaka uten motor og med stadig fare for aa havne i vindstille omraader uten mulighet for aa komme oss unna fraktskipene...
Cartagena i Colombia i det fjerne. En del i motoren ble odelagt rett
foer vi kom fram, vi maatte ligge og vake i fire timer og prove og
unngaa store lasteskip foer delen kunne byttes og vi kunne kjoere
inn i havna.

- Proeve aa holde spyet inne etter 48 timer paa apent hav. Motorstans er ikke goy. Mitt forste moete med colombiansk jord var en gyngende opplevelse - siden en herlig opplevelse da jeg fikk dusje for foerste gang paa sju dager. JAAAAAAAA!!

Jeg har noen mer komfortable timer i moete. Hverken colombianske boelger, iskald buss-aircondition eller en gal bussjaafoer som nestenkrasjer med kokainlastebiler skal forstyrre nattesoevnen naa. God natt!

Viggo i verden!

Saa kom dagen, da min hoyre haand, venstre fot - rett og slett mitt faste reisefolge i tre maaneder forlot meg med sekken paa ryggen og med kurs mot Guatemala. Jeg vinka farvel til tre fantastiske maaneder, og begynte aa fundere paa hvordan de nye kom til aa bli. Det er noe spesielt med aa reise i en annen verdensdel med en annen person - det tok ikke lang tid foer jeg og Mari var saa samkjoerte at vi var sultne samtidig, troette samtidig osvosv.. Etter aa ha ikke ha vaert saerlig lenger unna enn en butikktur unna hverandre - skulle Mari idag treffe halve slekta (nesten iallefall!) i Guatemala, dra tilbake til vaar kjaere vertsfamilie og treffe guatemalske venner, mens jeg satte snuta mot ukjente horisonter - rettere sagt Panama City og Colombia. Litt saann - kos deg med familien - jeg stikker til kokainland aleine!!
Vel, jeg blir naa ikke mutters da.. Jeg reiser til Panama City imorra for aa treffe to gutter fra England. De har fiksa en kaptein som skal ta oss fra Panama City, gjennom kanalen, forbi San Blas Islands (sjekk dem ut paa nettet - DET er paradis det!) og siden helt fram til Cartagena i Colombia. Hvorfor jeg har avbestilt flyet mitt fra Costa Rica til Ecuador for aa reise meg gjennom Colombia sa du?? Jo - fordi alle jeg treffer som har vaert der sier det er et fantastisk vakkert land. Flotte mennesker, ikke like utvikla turisme som her i gringo-land Costa Rica, billige og vakre steder. Forstaaelig at det ikke er saa mye turisme der, men naa er det bedre enn paa lenge aa reise til Colombia. Saa ettersom jeg unngaar cargoskipene fra Panama (de tar ofte med seg dop i lasten) og drar med andre turister i en privat seilbaat, saa skal detta gaa som smurt.


Etter aa ha reist meg gjennom alle landene i sentralamerika hopper jeg naa til et nytt kontinent, gleder meg til det. Som alle andre nordmenn er jeg gaern etter aa faa vite hvordan vaeret er baade her og der, saa jeg kommer nok til aa foelge hot spotsene og ikke reise meg dit hvor vaeret minner ALTFOR mye om Norge. Derfor blir det nok Ecuador, Peru, kanskje Venezuela, en svipptur nedom buenos aires og saa Brasil. Noen som har et par ledige maaneder og litt penger? Da vet dere isaafall hvor dere finner meg:)

Good times :)

Naa har jeg ikke sagt noe om noen av de andre landene vi har reist i - men det er fordi det har vaert saa mange opplevelser at jeg noedig klarer aa stappe dem inn paa denne sida her i en nogenlunde lesbar form akkurat naa. La meg oppsummere det slik:

EL SALVADOR:

El Tunco hadde fantastiske solnedganger. En smule store boelger for aa laere aa surfe i - ni fot med vann kasta meg rundt som om jeg skulle vaert i en vaskemaskin dersom jeg ikke klarte aa surfe boelga.

Dessuten var det valg - FMLN vant og en ny era har begynt i El Salvador! Ettersom norske medier var heller lunkne til aa dekke valget lot vi det ligge og stakk videre.

Slik tilbragte jeg dagene i El Tunco, El Salvador :) Fikk noen tilbud om giftemaal der ute paa boeljan blaa, avslo dem ganske glatt. Jesus, surferinstruktoeren min var hyggelig han, ikke det.. Men gifte meg og staa og lage pupusas (salvadorianske pannekaker) resten av livet - no way!!)

NICARAGUA:

Paa shopping i Granada!

Det andre fattigste landet paa den nordlige halvkule. Kuer, hoener og halvdaarlige veier jevnt over. Managua var lite koselig - sykkelbander som stjal ting fra hostellgjester paa gata (vi unnslapp) og rett og slett litt irriterte, fattige og sure mennesker. Granada var fantastisk flott! Isla de Ometepe - en oy av to vulkaner - en aktiv og en inaktiv var vi paa i noen dager. Traska i ni timer opp en av vulkanene med en innsjoe i krateret. Og for aa ikke glemme Flor de Caña!!! Ikke paa vei opp vulkana da... :)

Paa baattur paa Lago de Nicaragua, ved Granada. Oyene er vulkanoyer.


Isla de Ometepe, Nicaragua.


Aper om pissa paa oss fordi de trodde vi skulle stjele damene
deres!! Paa vei opp vulkanen i Nicaragua.

COSTA RICA:

Slaaende forskjell fra Nicaragua.. Penere hus, finere biler, dyrere, flere gringos! Strender som tar pusten fra deg. Strandhunks og surfing med haier!! jadda, da jeg surfa paa tamarindo beach saa jeg foerst en hai i den ene boelgen.. saa saa surfekompisen min en til i den neste boelga!! Vi hev oss paa brettet og padla inn til stranda :) slapp aa se krokodiller, men de var visst der de ogsaa, ifoelge andre surfere... En elv som rant rett ut der hvor alle hev seg paa surfebrettet.

Og saa - fortsettelse foelger!

For de som lurer paa hvordan jeg har tid til all denne skrivinga - jeg har blitt Viggo idag etter aa ha vaert sammen med Mari i noen maaneder, det krever sin avvenning. Saa i dag har jeg vaert blogspotvenn. Men - paa tide for Viggoida aa komme seg videre! Ha det fint der hjemme :)

...sa hun og surfet inn i solnedgangen... mohahahahaaha!!!

En vanlig tirsdags ettermiddag...

Fengselsfotball med menneskehode som ball

Ida og Mari paa japansk DJ-aften i Guatemala City.

Jeg bor i et haelvetes kaotisk og korrupt land. Etter aa ha tilbragt gaarsdagen ute paa byen paa japansk DJ-night Guatemala City, tilbragte vi dagen med aa pleie hang-overn og hoere paa horrorhistorier fra Guatemala fra Enrique og Alfredo, som tilhoerer de to prosentene av rike her i landet. Lett aa sette McDonalds chipsen i halsen naar man hoerer historier som dette:

- I dag stod det i avisa at seks damer rundt omkring i Guatemala hadde blitt drept. De hadde blitt kuttet i smaabiter fordi mennene deres ikke hadde betalt nok penger til mafiaen for dop.

- For to maaneder siden var det en kamp mellom gjenger i et fengsel i Guatemala City. En fyr ble drept. Resten kutta av hodet hans og spilte fotball med det. Paa forsida av landets aviser dagen etter var det et stort bilde av hodet til den daue fyren, satt opp paa en paale utafor fengselet.

- Fengselet der de spilte fotball med menneskehodet, er bare en stor slette som er inngjerda. Det er full selvjustis innafor gjerdet. Gaa inn der som gringo, og du ender opp med hodet ditt paa en paale. Bomsikkert.

- Naar mafiaen dreper folk hender det at de sender en beskjed i retur til den de oensker aa fornaerme. Beskjeden skriver de med penn/maling paa brystet til personen som er doed - saa sender de likegodt hele den doede i retur. "Ikke koedd med mafian!" Osv.

- Da man for foerste gang doemte to personer med doedsstraff i Guatemala satt hele landet parat foran TV skjermene for aa se de to mennene bli skutt. Live paa fire kanaler. MEN - fyren som hadde i oppgave aa skyte den foerste i huet bomma. Fyren som skulle henrettes ga fra seg et hoyt "AUUUU" foer han etterhvert ble skutt nok en gang paa riktig sted.

- Enrique og Alfredo fortalte at det ikke er uvanlig at folk bare forsvinner. De gaar ut av huset om morran og blir bare borte.

- Aldri stol paa politiet! De er de verste av dem alle. Moren til en Alfredo kjenner ble drept av en politimann. Politimannen stod i veikanten med en kollega og skjoet paa bildekk saann at bilene skulle stanse saann at politiet kunne rane folk i bilene. Da moren ikke stoppa bilen men klarte aa kjoere videre, ble hun skutt.

- Hvis du kjoerer i fylla er det bare aa betale politiet noen quetzales, saa er det problemet loest. Vaare kompiser har aldri hoert om noen som ikke har kunnet betale seg ut av en situasjon med politiet.

Paa taket til Alfredo i Guatemala City idag. Den beryktede byen i bakgrunnen. Vi holder oss unna zona rochas - ghettolignende deler av byen.
Og saa henger vi med veldig hyggelige lokkiser!

Andre freaky historier fra uka som har gaatt:

- Hun vi bor sammen med tok Chicken-bus (lokalbussen som er gamle skolebusser fra USA) fra Guatemala CIty til Antigua forrige uke. Plutselig kollierte bussen i en pick up truck med masse folk paa. Da trucken velta og folk ble skada og sendt paa sykehus, stakk bussjaafoeren i chicken bussen inn i skogen og forsvant. Han kunne nemlig bli drept hvis han ble igjen, av noen av de andre paa ulykkesbilen som var sinte fordi han kjoerte paa dem.

- For to uker siden kjoerte en chicken bus fra El Salvador (visstnok med masse dop) over grensa til Guatemala. En utenlandsk turist og resten lokkiser ble halshogget av mafiaen pga ulumskeheter jeg ikke helt kjenner aarsaken til. (Mor og far i Noreg: Det er heldigvis helt trygt aa ta turistbusser/shuttles til og fra landene, man maa aldri finne paa aa ta chicken bus paa slike avstander, derfor gjoer vi ikke det!!)

- En fyr vi traff i Lago Atitlan (en innsjoe noen timer unna her) jobber som lege paa et sykehus i Guatemala City. Han fikk inn en fyr for litt siden som hadde blitt skutt i oynene. Fyren var fra mafiaen i guatemala som driver terror mot bussjaafoerene her. Alle busssjaafoerer maa betale minimum 500 quetzales til mafiaen hver maaned. Hvis de ikke gjoer det, blir de drept. Noen bussjaafoerer gikk sammen om aa ikke betale for litt siden, alle ble skutt. Vel - fyren som hadde blitt skutt i oynene hadde skutt en bussjaafoer som ikke hadde betalt. Men paa bussen satt en vanlig passasjer som hadde vaapen - og han skjoet mafiamannen i oya.

Det er rett og slett bare gjennomkorrupt hele samfunnet, mye paa grunn av all dopen som fraktes fra Colombia og gjennom Latinamerika opp til USA. Politiet her er kriminelle, tar penger for aa holde tett om ting og skaper derfor bare mer kriminalitet.

Sporsmaalet jeg spoer meg er: Hvorfor faar vi ikke hoere mer om denne delen av verden i Norge?? Jeg maaper over tilstandene her...

For de som freaka ut litt naa: Det er trygt aa vaere turist her naar man tar forhaandsregler (som det er alle steder man drar). Vi har snakka med en del som har blitt rana - blant annet en fransk fyr som fikk en masjetekniv opp mot nesa i en kajak i Lago Atitlan - men han bare ga fra seg verdisakene - og da var saken biff. Masjetemannen tok sakene og stakk.

Til slutt: I dette gjennomkorrupte landet SER vi ikke saa mye til elendigheta. Neida, vi koser oss faktisk ganske mye!! Her er bildene fra DJ-partiet og fotballkamp i den beryktede hovedstaden:

Fotballkamp i Guatemala City. Innendoersfotball med fem spillere.

Valentinerdag med syntesizersalmer i Guatemalsk bryllup

"Chhcheeesoooss!" jallet det fra presten der oppe ved altertavla. Uvitende om at det satt en norsk jente paa benkeradene forbedret han mitt vokabular av bryllupsspansk - med ord som "Señor" (Gud), "matrimonia" (giftemaal) og Jesus (det kunne jeg vel strengt tatt fra foer, men med en litt annen uttale). Folk rundt meg nikket til presten mens han ba en boenn for brudeparet. Saa stilnet boennen et lite oyeblikk, foer laaten av syntesizer slo mot kirkeveggene. Syntesizersalmer stroemmet ut av det lille elektriske instrumentet, mens folk sang av full hals paa spansk. Orgelbruset var det visst ingen som savnet - bortsett fra meg og Mari. Vi holdt
latteren inne med et skjevt lite smil til hverandre.

Det var en stor dag for far Jose, faren i vertsfamilien vi bor hos. Her i Guatemala bor doettrene oftest hjemme til de gifter seg. Datteren bodde i huset helt fram til gaarsdagens bryllup. Far gestikulerte nervoest dagen foer bryllupet og sa med en blanding av henrykthet og forferdelse "PUH! Jeg vet ikke hvorfor, jeg er bare SAAAAA nervoes!!! PUH". Et doegn etter gikk den samme mannen stolt opp midtgangen i den gamle kirken i Antigua med et stort smil om munnen.

Etter lange tirader med spansk gudfryktighet under kirketaket ga presten en formaning som vi nordmenn ikke skjoente - for plutselig snudde alle gjestene seg mot hverandre og begynte aa klemme aa kysse. Mari, jeg og Erin og Jordan (de bor ogsaa hos vertsfamilien og var ogsaa invitert) saa ut som om vi hadde sett CHEESSOSS stige ned fra altertavla. Litt forfjamsa tok vi oss til aa hilse/klemme paa de rundt oss. Vi maatte jo tross alt vaere hoeflige paa den store dagen.
Klem til alle fra brudeparet ved utgangen.


Bryllup i tights og ullgenser

Jeg har nevnt at jeg ikke hadde med stort annet enn strandklaer og andre praktiske tingester paa denne turen - det gjaldt da ogsaa i forhold til bryllupsklaer. Jeg hadde ingen gallakjole, heller ingen hoyhelte sko. Jeg vet ikke helt hva jeg og Mari saa ut som da vi dro avgaarde til kirken. Halv seks ga vi opp - gikk i det vi hadde, for vi ble bare ikke kledd for bryllup uansett hva vi dro opp av sekken. Jeg endte opp med en hvit strandkjole, ballerinasko (havaianas ble litt for droyt for et bryllup), tights Jeg er kledd for bryllup i ullgenser og skjerf.


(hadde aldri trodd jeg skulle gaa i tights i bryllup i mitt liv men Antigua er kaldt om kvelden, og jeg ville IKKE gaa i joggebukse!!), lange oeredobber (det var det naermeste jeg kom de andre damene naar det gjaldt pynting i det bryllupet) og paa toppen av det hele - ULLGENSER. Herlig. Jeg folte meg som jeg var klar for aa gaa paa stranda og grille marsmellows i ullgensern og tightsen min. Vel, paa med roed leppestift og ta paa seg et stort glis, og late som man er langveisfarende (sant nok) og at vi ikke visste om kleskoden for bryllup i Guatemala.

Ballando med plastikkhatter

I en bakhage full av lys fortsatte festen. Det var langt mer ballandofakter enn i norske bryllup. Da maten var fortaert kasta alle seg over det lille dansegulvet, tok plasthatter paa hodet og lange ballonger i henda og dansa merengue. Vi "utlendingene" som bor hos vertsfamilien satt paa et bord med hvit duk, og folte at vi var i en film. Midt inne i et virvar av lykkelig familie, god mat og et straalende brudepar satt vi - en litt surrealistisk foelelse. Det var den viktigste dagen i brudeparets liv - et brudepar vi aldri hadde moett foer. Da vi hadde faatt nok av syntesizermerengue og familiemedlemmer i plastikkhatter tok vi snippveska og takket for oss. Saa kloep vi oss litt i armen og tok oss en oel i sentrum av Antigua.

I dag tar jeg soendagsturen til Guatemala City. Det er den byen i Latinamerika med mest kriminalitet (rundt 300 ran om dagen). Vi drar for aa besoeke en venn som bor der og som skal geleide oss velberga gjennom helvetesilden. Uten pass og andre verdisaker vel og merke :)

Ha en fin soendag allihopa!

Veien til paradis - et haelvete!

Se for deg en jungelkledt fjellside som stuper hundre meter ned i et groent dyp. En liten, tynn sandvei og en minibuss a la en avdanka norsk russebuss. Tjue folk stappa inn, dobbelt saa mye bagasje paa taket. Legg til en gaern sjaafoer som liker aa traakke hardt paa gassen, og du faar turen fra Coban til Lanquin i Guatemala. La meg bare si det saann: framtidige bussturer kan ikke bli vaerre enn dette. Etter fem timers humping fra templene i Tikal kom vi til denne veien, vel uvitende om haelvetet som ventet oss. To og en halv time med romperisting seinere saa vi endelig flaggermusene som flakset ut av grottene i Lanquin. Der maatte vi bytte buss (eller boette boess - les med norsk uttale - som Mari sa da hun vaakna opp spraakforvirra paa en buss i Honduras) til en pick up som skulle ta oss enda lengre opp i fjellene. Noen slang seg opp paa lasteplanet, jeg var heldig og fikk sitte i foererhuset sammen med sjaafoeren og maya-rap-musikken hans. Turen oppover til Semuc Champey virka heavy. Det var foer vi visste hvordan hjemturen skulle bli en dag senere. Vel - foerst litt om paradiset som ventet oss.

Frostroyk, havaianas og placebopledd

Jeg skal ha for aa tenke optimistisk der hjemme i stua i Fredrikstad. Jeg mintes varme dager i Mexico i sommer, heite dager i Asia og pakka sommerkjoler og sandaler til denne turen ogsaa. Vel - naar frostroyken staar ut av kjeften og man har et tynt lite laken - og senga man skal sove i er paa toppetasjen av ei trehytte med aapne vegger og et tak av palmeblader - da skulle man onske at man hadde litt mer klaer i sekken. I Semuc Champey la jeg meg fullt paakledt, med tre laken, et ullteppe, myggnetting (veit det ikke hjelper stort, det var vel mest et placebopledd) og en genser over magen. Selv da laa jeg som en liten fuglunge, kroka sammen under palmetaket mitt.

Turkis lykke

Frosten forsvant ut av kroppen dagen etter, da vi bega oss paa vandring inn i jungelen. Semuc Champey ligger i en liten dal oppe i fjellene, der det renner en elv gjennom underjordiske grotter. Det overfloedige vannet som ikke gaar under jorda, samler seg i turkise dammer som er som smaa trappetrinn nedover i dalen. I trappetrinnene faller det turkise vannet ned til neste nivaa. Etter aa ha traska oss opp til et utkikspunkt, hoppa Mari, en brasiliansk jente og jeg ut i ferskvannet. Smaa akvariefisk var innmari nysjerrig paa hvem som plumpa uti akvariet deres, men etterhvert slutta de aa omkranse oss. I fossefallet kunne man rappelere ned eller hoppe ut i det brusende vannet. Vi som ikke var paa guida tur plaska mest rundt i vannet, stakk haaret under smaa fossefall og lata som om vi var i en reklame for Niveas nye sjampo.



"Jeg doer. Jeg doer!!"

Fordi vi holdt paa aa daevve av kulde den foerste natta bestemte vi oss for aa reise til Coban samme ettermiddag. Det ble en busstur vi alle kommer til aa huske. Det hadde regna hele natta, saa veien som hadde vaert fael paa vei opp, var enda vaerre naa. Gjoerme og glatte, store steiner satte sitt preg paa bussreisen. I flere av de stupbratte svingene kom ikke minibussen seg opp. Den begynte aa rygge bakover, for saa aa ta fart. Paa hoyeresiden av minibussen var det stup rett ned i jungelen. Etter aa ha tatt fart skled bussen fra side til side opp den glatte veien. En amerikansk jente begynte aa grine, vi andre lo hoyt og nervost og lurte paa om lianer egentlig er tykke og sterke nok til aa holde igjen en minibuss med tjue personer og mange kilo bagasje om den skulle rase ut paa sida. Hjulene spant en halvmeter fra stupkanten.
Da adrenalinet forsvant fra aarene foerti minutter senere var de fleste enige om at bussturen var noe av det jaevligste ever, men at Semuc Champey - jo dit skulle vi nok igjen en gang! Og det sier faktisk VELDIG mye om paradispyttene i Semuc Champey.

Tarzangirl i Tikal

Hoi!!

Da var det over tre aar siden sist jeg skrev paa denne sida. Denne gangen maatte jeg skifte om navnet paa bloggen, for Ida drar ikke oest lenger, men vest og soer - naermere bestemt Mellom-Amerika og Soer-Amerika!! Slutt paa duracellmennesker i osten, denne gangen er jeg paa tur blant folk som tar livet VELDIG mye mer med ro. Jeg erfarte "Mexican time" i sommer, og merker at livet gaar ganske rolig for seg i andre land i Mellom-Amerika ogsaa. Jeg har vaert mer opptatt av aa nyte turen enn aa sitte foran pc'en fram til naa, saa derfor kommer det foerste livstegnet nesten tre uker etter at jeg forlot gamlelandet. Men - here we go:

Turen startet i Guatemala City og Antigua, der vi var innom en dag for aa hilse paa vertsfamilien jeg og Mari skal bo hos naar vi returnerer fra vaar lille januar- og februarreise. I loepet av et par dager rakk vi aa bli bedt i Guatemalsk bryllup, nyte enorme burritos paa lokkisrestauranten, rusle rundt i Antiguas sjarmerende gater og royke vannpipe og hoere om kriminaliteten i nabobyen Guatemala City. En venn av Mari mista telefonen samme dag som vi traff han - da han stoppa paa roedt lys i Guatemala City. En fyr kom opp paa siden av bilen - pekte med en pistol mot ruta - og da var det bare aa levere fra seg mobilen. Enrique og kompisen hans fortalte ogsaa at hvis du har som maal aa drepe noen, er det bare aa slenge 350 dollar paa bordet, og saa fikser leiemordere den saken. De kjoerer ofte motorsykkel, har paa seg hette paa huet, saa knerter de vedkommende og saa raser de videre paa motorsykkelen sin. En av gutta sa at han sjeldent gikk med andre verdisaker enn ipoden paa gata i byen. Mye rart som foregaar i Guatemala City, blant annet finnes det en bar i den dodgy delen av byen som er for de litt spesielt interesserte: En bar drevet av en avdanka trailersjaafoer for trailersjaafoerer som er transvestitter. Alle bartenderne har downs syndrom. Vi har altsaa ikke SETT denne baren, men det frister jo litt aa vaere flue paa veggen..

Dykkerlapp og booze cruise

Etter et par dager i Antigua reiste vi til Utila i Honduras. En oy i Karibien der backpackere kommer fra hele verden for aa ta dykkerlappen. Det koster bare 250 dollar for "open water" som betyr at man kan dykke ned til 18 meter. Og det kan jeg naa! Flott aa dykke der, og veldig bra folk. Alton's Dive Shop hadde booze cruise paa fjorden, egen bar og brygge der det var fantastisk aa se solnedgangen.
Mitt foerste moete med undervannsverdenen var noe traumatisk, det foerste jeg gjorde var aa dra handa gjennom en brennmanet. Jeg har merker paa handa enda, to uker etterpaa. Det var en liten jaevel av en manet, som jeg banna masse til i vannet.

Aa seile som en superstjerne

Paa Utila ble vi blant annet kjent med en canadisk herremann ved navn John, som viste seg aa vaere en kloepper paa aa arrangere og fikse. Han fiksa en captain ved navn Hank - som sa seg villig til aa ta oss til Caye Caulker i Belize for 250 dollar per person. Fire netter paa en seilbaat i Karibien, inkludert fantastiske stopp underveis var en saa bra deal at Mari, jeg og tre andre kasta oss paa. Det var en vidunderlig tur - blant annet innom Glover's Reef som er kaara til et av verdens beste dykkesteder. En ensom liten koralloy med aatte innbyggere , hengekoyer og iguaner. Vi dykka med havskilpadder, morene aal, rokker og masse annet.

Captain Hank har seilt i omraadet i nesten 20 aar. Baaten hans har hatt superstjerner som Gwyneth Paltrow og Ben Affleck ombord. Gwyneth ble satt av paa en oede oy i Belize for aa skrive en artikkel for Marie Caire - om hvordan det var aa overleve paa ris, bananer og selvjaktet fisk i tre dager. Det var Captain Hank som laerte henne de viktigste overlevelsestriksa foer hun gikk i land - filmstjernen som da var 23 aar og som akkurat hadde faatt en Golden Globe. Det var bilder av henne og Ben i albumet til baaten - arm i arm med Captain Hank.





























Captain Hanky Panky

Han er verdt enda et lite avsnitt. Captain Hank har vaert innom ti av verdens religioner, har landa paa buddisme. Han er 61, men har som plan aa seile jorda rundt paa femti dager innen fem aar i en baat han har planer om aa lage. Han har en mentalt sjuk, norsk eks-kone i Guatemala, to kjaerester paa rundt 20 aar i Honduras og kan snakke som Donald Duck. En merkelig livsnyter, som lagde verdens beste rekekebabs.





















Horehus paa Caye Caulker

Saa saa vi farvel til Hank og to av crewet paa baaten, og slo oss ned paa ferieoya Caye Caulker i Belize. CHILL er ordet for denne oya, her er det bare aa legge klokka hjemme. Foerste kvelden la vi merke til at det var real fest i nabohuset - men vi orka ikke dra ut. Noen dager etter fikk vi vite at det var oyas horehus vi bodde ved siden av. Kanskje like greit at vi droppa aa gaa paa det vi trodde var den lokale puben foerste kvelden.. Oh God - her blir det mye oppramsing, jeg tar det kjapt for det er jaggu mye som har skjedd paa tre uker. Jeg hopper rett og slett til at vi reiste videre til Guatemala. Her bor vi naa, midt blant froskekvekk i jungelen utenfor Tikal. Stod opp klokka halv fem imorges for aa se soloppgangen paa Tikal, som er et av Mayaenes flotteste gamle byer i Guatemala. I oerska loep vi oss innover jungelen etter en gjeng tyskere for aa finne Tempel nr fire - der vi fikk se soloppgangen over jungelen og alle templene. Breathtaking!! Mari og jeg templa oss gjennom hele dagen, til jeg fikk panikkangst paa vei opp til et jaevlig bratt tempel. Tretrappetrinn rett mot himmelen, jeg med baktung veske og en litt for stor hang til aa se ned, fikk noia da vinden suste rundt oera mine i 50 meters hoyde. Fikk roa nerva paa toppen, og klatra meg ned med gele i beina. Puh.

Vel nede blant frosker, mygg og firfisler er vi naa klare for enda mer jungel. Imorgen pakker vi sekken og stikker soerover til Lanquin. Elva som renner i fjellandskapet her danner smaa, varme vannkulper man kan bade i. Og det skal viiiii!!!! Herregud, naa maa Ida Dahlback sette en strek for BOKA hun naa er i ferd med aa rable ned. Forhaapentligvis rekker jeg aa skrive litt oftere og litt mindre for hver gang framover! Haaper alle har det fint der hjemme. Den som vil, send meg mail paa ida.titlestad@gmail.com. :)


Da er det bare aa ta paa seg hodelykta og begi seg opp til bungalowen. Haaper myggnettingen holder firfislene ute i natt ogsaa. Vi sover nemlig uten vinduer, bare med et straatak over huet. Bare den lokale hanen kunne slutte aa vaere tidsforvirra og gale klokka tre om natta saa hadde alt vaert flotters, for det er rett og slett ganske fantastisk aa sovne til jungellyder :)