Wednesday, March 04, 2009
Sunday, March 01, 2009
Fengselsfotball med menneskehode som ball
Ida og Mari paa japansk DJ-aften i Guatemala City.Jeg bor i et haelvetes kaotisk og korrupt land. Etter aa ha tilbragt gaarsdagen ute paa byen paa japansk DJ-night Guatemala City, tilbragte vi dagen med aa pleie hang-overn og hoere paa horrorhistorier fra Guatemala fra Enrique og Alfredo, som tilhoerer de to prosentene av rike her i landet. Lett aa sette McDonalds chipsen i halsen naar man hoerer historier som dette:
- I dag stod det i avisa at seks damer rundt omkring i Guatemala hadde blitt drept. De hadde blitt kuttet i smaabiter fordi mennene deres ikke hadde betalt nok penger til mafiaen for dop.
- For to maaneder siden var det en kamp mellom gjenger i et fengsel i Guatemala City. En fyr ble drept. Resten kutta av hodet hans og spilte fotball med det. Paa forsida av landets aviser dagen etter var det et stort bilde av hodet til den daue fyren, satt opp paa en paale utafor fengselet.
- Fengselet der de spilte fotball med menneskehodet, er bare en stor slette som er inngjerda. Det er full selvjustis innafor gjerdet. Gaa inn der som gringo, og du ender opp med hodet ditt paa en paale. Bomsikkert.
- Naar mafiaen dreper folk hender det at de sender en beskjed i retur til den de oensker aa fornaerme. Beskjeden skriver de med penn/maling paa brystet til personen som er doed - saa sender de likegodt hele den doede i retur. "Ikke koedd med mafian!" Osv.
- Da man for foerste gang doemte to personer med doedsstraff i Guatemala satt hele landet parat foran TV skjermene for aa se de to mennene bli skutt. Live paa fire kanaler. MEN - fyren som hadde i oppgave aa skyte den foerste i huet bomma. Fyren som skulle henrettes ga fra seg et hoyt "AUUUU" foer han etterhvert ble skutt nok en gang paa riktig sted.
- Enrique og Alfredo fortalte at det ikke er uvanlig at folk bare forsvinner. De gaar ut av huset om morran og blir bare borte.
- Aldri stol paa politiet! De er de verste av dem alle. Moren til en Alfredo kjenner ble drept av en politimann. Politimannen stod i veikanten med en kollega og skjoet paa bildekk saann at bilene skulle stanse saann at politiet kunne rane folk i bilene. Da moren ikke stoppa bilen men klarte aa kjoere videre, ble hun skutt.
- Hvis du kjoerer i fylla er det bare aa betale politiet noen quetzales, saa er det problemet loest. Vaare kompiser har aldri hoert om noen som ikke har kunnet betale seg ut av en situasjon med politiet.
Paa taket til Alfredo i Guatemala City idag. Den beryktede byen i bakgrunnen. Vi holder oss unna zona rochas - ghettolignende deler av byen.Og saa henger vi med veldig hyggelige lokkiser!
Andre freaky historier fra uka som har gaatt:
- Hun vi bor sammen med tok Chicken-bus (lokalbussen som er gamle skolebusser fra USA) fra Guatemala CIty til Antigua forrige uke. Plutselig kollierte bussen i en pick up truck med masse folk paa. Da trucken velta og folk ble skada og sendt paa sykehus, stakk bussjaafoeren i chicken bussen inn i skogen og forsvant. Han kunne nemlig bli drept hvis han ble igjen, av noen av de andre paa ulykkesbilen som var sinte fordi han kjoerte paa dem.
- For to uker siden kjoerte en chicken bus fra El Salvador (visstnok med masse dop) over grensa til Guatemala. En utenlandsk turist og resten lokkiser ble halshogget av mafiaen pga ulumskeheter jeg ikke helt kjenner aarsaken til. (Mor og far i Noreg: Det er heldigvis helt trygt aa ta turistbusser/shuttles til og fra landene, man maa aldri finne paa aa ta chicken bus paa slike avstander, derfor gjoer vi ikke det!!)
- En fyr vi traff i Lago Atitlan (en innsjoe noen timer unna her) jobber som lege paa et sykehus i Guatemala City. Han fikk inn en fyr for litt siden som hadde blitt skutt i oynene. Fyren var fra mafiaen i guatemala som driver terror mot bussjaafoerene her. Alle busssjaafoerer maa betale minimum 500 quetzales til mafiaen hver maaned. Hvis de ikke gjoer det, blir de drept. Noen bussjaafoerer gikk sammen om aa ikke betale for litt siden, alle ble skutt. Vel - fyren som hadde blitt skutt i oynene hadde skutt en bussjaafoer som ikke hadde betalt. Men paa bussen satt en vanlig passasjer som hadde vaapen - og han skjoet mafiamannen i oya.
Det er rett og slett bare gjennomkorrupt hele samfunnet, mye paa grunn av all dopen som fraktes fra Colombia og gjennom Latinamerika opp til USA. Politiet her er kriminelle, tar penger for aa holde tett om ting og skaper derfor bare mer kriminalitet.
Sporsmaalet jeg spoer meg er: Hvorfor faar vi ikke hoere mer om denne delen av verden i Norge?? Jeg maaper over tilstandene her...
For de som freaka ut litt naa: Det er trygt aa vaere turist her naar man tar forhaandsregler (som det er alle steder man drar). Vi har snakka med en del som har blitt rana - blant annet en fransk fyr som fikk en masjetekniv opp mot nesa i en kajak i Lago Atitlan - men han bare ga fra seg verdisakene - og da var saken biff. Masjetemannen tok sakene og stakk.
Til slutt: I dette gjennomkorrupte landet SER vi ikke saa mye til elendigheta. Neida, vi koser oss faktisk ganske mye!! Her er bildene fra DJ-partiet og fotballkamp i den beryktede hovedstaden:
Fotballkamp i Guatemala City. Innendoersfotball med fem spillere.
Sunday, February 15, 2009
Valentinerdag med syntesizersalmer i Guatemalsk bryllup
"Chhcheeesoooss!" jallet det fra presten der oppe ved altertavla. Uvitende om at det satt en norsk jente paa benkeradene forbedret han mitt vokabular av bryllupsspansk - med ord som "Señor" (Gud), "matrimonia" (giftemaal) og Jesus (det kunne jeg vel strengt tatt fra foer, men med en litt annen uttale). Folk rundt meg nikket til presten mens han ba en boenn for brudeparet. Saa stilnet boennen et lite oyeblikk, foer laaten av syntesizer slo mot kirkeveggene. Syntesizersalmer stroemmet ut av det lille elektriske instrumentet, mens folk sang av full hals paa spansk. Orgelbruset var det visst ingen som savnet - bortsett fra meg og Mari. Vi holdt
latteren inne med et skjevt lite smil til hverandre.
Det var en stor dag for far Jose, faren i vertsfamilien vi bor hos. Her i Guatemala bor doettrene oftest hjemme til de gifter seg. Datteren bodde i huset helt fram til gaarsdagens bryllup. Far gestikulerte nervoest dagen foer bryllupet og sa med en blanding av henrykthet og forferdelse "PUH! Jeg vet ikke hvorfor, jeg er bare SAAAAA nervoes!!! PUH". Et doegn etter gikk den samme mannen stolt opp midtgangen i den gamle kirken i Antigua med et stort smil om munnen.
Etter lange tirader med spansk gudfryktighet under kirketaket ga presten en formaning som vi nordmenn ikke skjoente - for plutselig snudde alle gjestene seg mot hverandre og begynte aa klemme aa kysse. Mari, jeg og Erin og Jordan (de bor ogsaa hos vertsfamilien og var ogsaa invitert) saa ut som om vi hadde sett CHEESSOSS stige ned fra altertavla. Litt forfjamsa tok vi oss til aa hilse/klemme paa de rundt oss. Vi maatte jo tross alt vaere hoeflige paa den store dagen.
Klem til alle fra brudeparet ved utgangen.Bryllup i tights og ullgenser
Jeg har nevnt at jeg ikke hadde med stort annet enn strandklaer og andre praktiske tingester paa denne turen - det gjaldt da ogsaa i forhold til bryllupsklaer. Jeg hadde ingen gallakjole, heller ingen hoyhelte sko. Jeg vet ikke helt hva jeg og Mari saa ut som da vi dro avgaarde til kirken. Halv seks ga vi opp - gikk i det vi hadde, for vi ble bare ikke kledd for bryllup uansett hva vi dro opp av sekken. Jeg endte opp med en hvit strandkjole, ballerinasko (havaianas ble litt for droyt for et bryllup), tights
Jeg er kledd for bryllup i ullgenser og skjerf.(hadde aldri trodd jeg skulle gaa i tights i bryllup i mitt liv men Antigua er kaldt om kvelden, og jeg ville IKKE gaa i joggebukse!!), lange oeredobber (det var det naermeste jeg kom de andre damene naar det gjaldt pynting i det bryllupet) og paa toppen av det hele - ULLGENSER. Herlig. Jeg folte meg som jeg var klar for aa gaa paa stranda og grille marsmellows i ullgensern og tightsen min. Vel, paa med roed leppestift og ta paa seg et stort glis, og late som man er langveisfarende (sant nok) og at vi ikke visste om kleskoden for bryllup i Guatemala.
Ballando med plastikkhatter
I en bakhage full av lys fortsatte festen. Det var langt mer ballandofakter enn i norske bryllup. Da maten var fortaert kasta alle seg over det lille dansegulvet, tok plasthatter paa hodet og lange ballonger i henda og dansa merengue. Vi "utlendingene" som bor hos vertsfamilien satt paa et bord med hvit duk, og folte at vi var i en film. Midt inne i et virvar av lykkelig familie, god mat og et straalende brudepar satt vi - en litt surrealistisk foelelse. Det var den viktigste dagen i brudeparets liv - et brudepar vi aldri hadde moett foer. Da vi hadde faatt nok av syntesizermerengue og familiemedlemmer i plastikkhatter tok vi snippveska og takket for oss. Saa kloep vi oss litt i armen og tok oss en oel i sentrum av Antigua.
I dag tar jeg soendagsturen til Guatemala City. Det er den byen i Latinamerika med mest kriminalitet (rundt 300 ran om dagen). Vi drar for aa besoeke en venn som bor der og som skal geleide oss velberga gjennom helvetesilden. Uten pass og andre verdisaker vel og merke :)
Ha en fin soendag allihopa!
Sunday, February 08, 2009
Veien til paradis - et haelvete!
Se for deg en jungelkledt fjellside som stuper hundre meter ned i et groent dyp. En liten, tynn sandvei og en minibuss a la en avdanka norsk russebuss. Tjue folk stappa inn, dobbelt saa mye bagasje paa taket. Legg til en gaern sjaafoer som liker aa traakke hardt paa gassen, og du faar turen fra Coban til Lanquin i Guatemala. La meg bare si det saann: framtidige bussturer kan ikke bli vaerre enn dette. Etter fem timers humping fra templene i Tikal kom vi til denne veien, vel uvitende om haelvetet som ventet oss. To og en halv time med romperisting seinere saa vi endelig flaggermusene som flakset ut av grottene i Lanquin. Der maatte vi bytte buss (eller boette boess - les med norsk uttale - som Mari sa da hun vaakna opp spraakforvirra paa en buss i Honduras) til en pick up som skulle ta oss enda lengre opp i fjellene. Noen slang seg opp paa lasteplanet, jeg var heldig og fikk sitte i foererhuset sammen med sjaafoeren og maya-rap-musikken hans. Turen oppover til Semuc Champey virka heavy. Det var foer vi visste hvordan hjemturen skulle bli en dag senere. Vel - foerst litt om paradiset som ventet oss.
Frostroyk, havaianas og placebopledd
Jeg skal ha for aa tenke optimistisk der hjemme i stua i Fredrikstad. Jeg mintes varme dager i Mexico i sommer, heite dager i Asia og pakka sommerkjoler og sandaler til denne turen ogsaa. Vel - naar frostroyken staar ut av kjeften og man har et tynt lite laken - og senga man skal sove i er paa toppetasjen av ei trehytte med aapne vegger og et tak av palmeblader - da skulle man onske at man hadde litt mer klaer i sekken. I Semuc Champey la jeg meg fullt paakledt, med tre laken, et ullteppe, myggnetting (veit det ikke hjelper stort, det var vel mest et placebopledd) og en genser over magen. Selv da laa jeg som en liten fuglunge, kroka sammen under palmetaket mitt.
Turkis lykke
Frosten forsvant ut av kroppen dagen etter, da vi bega oss paa vandring inn i jungelen. Semuc Champey ligger i en liten dal oppe i fjellene, der det renner en elv gjennom underjordiske grotter. Det overfloedige vannet som ikke gaar under jorda, samler seg i turkise dammer som er som smaa trappetrinn nedover
i dalen. I trappetrinnene faller det turkise vannet ned til neste nivaa. Etter aa ha traska oss opp til et utkikspunkt, hoppa Mari, en brasiliansk jente og jeg ut i ferskvannet. Smaa akvariefisk var innmari nysjerrig paa hvem som plumpa uti akvariet deres, men etterhvert slutta de aa omkranse oss. I fossefallet kunne man rappelere ned eller hoppe ut i det brusende vannet. Vi som ikke var paa guida tur plaska mest rundt i vannet, stakk haaret under smaa fossefall og lata som om vi var i en reklame for Niveas nye sjampo.
"Jeg doer. Jeg doer!!"
Fordi vi holdt paa aa daevve av kulde den foerste natta bestemte vi oss for aa reise til Coban samme ettermiddag. Det ble en busstur vi alle kommer til aa huske. Det hadde regna hele natta, saa veien som hadde vaert fael paa vei opp, var enda vaerre naa. Gjoerme og glatte, store steiner satte sitt preg paa bussreisen. I flere av de stupbratte svingene kom ikke minibussen seg opp. Den begynte aa rygge bakover, for saa aa ta fart. Paa hoyeresiden av minibussen var det stup rett ned i jungelen. Etter aa ha tatt fart skled bussen fra side til side opp den glatte veien. En amerikansk jente begynte aa grine, vi andre lo hoyt og nervost og lurte paa om lianer egentlig er tykke og sterke nok til aa holde igjen en minibuss med tjue personer og mange kilo bagasje om den skulle rase ut paa sida. Hjulene spant en halvmeter fra stupkanten.
Da adrenalinet forsvant fra aarene foerti minutter senere var de fleste enige om at bussturen var noe av det jaevligste ever, men at Semuc Champey - jo dit skulle vi nok igjen en gang! Og det sier faktisk VELDIG mye om paradispyttene i Semuc Champey.
Frostroyk, havaianas og placebopledd
Jeg skal ha for aa tenke optimistisk der hjemme i stua i Fredrikstad. Jeg mintes varme dager i Mexico i sommer, heite dager i Asia og pakka sommerkjoler og sandaler til denne turen ogsaa. Vel - naar frostroyken staar ut av kjeften og man har et tynt lite laken - og senga man skal sove i er paa toppetasjen av ei trehytte med aapne vegger og et tak av palmeblader - da skulle man onske at man hadde litt mer klaer i sekken. I Semuc Champey la jeg meg fullt paakledt, med tre laken, et ullteppe, myggnetting (veit det ikke hjelper stort, det var vel mest et placebopledd) og en genser over magen. Selv da laa jeg som en liten fuglunge, kroka sammen under palmetaket mitt.
Turkis lykke
Frosten forsvant ut av kroppen dagen etter, da vi bega oss paa vandring inn i jungelen. Semuc Champey ligger i en liten dal oppe i fjellene, der det renner en elv gjennom underjordiske grotter. Det overfloedige vannet som ikke gaar under jorda, samler seg i turkise dammer som er som smaa trappetrinn nedover
i dalen. I trappetrinnene faller det turkise vannet ned til neste nivaa. Etter aa ha traska oss opp til et utkikspunkt, hoppa Mari, en brasiliansk jente og jeg ut i ferskvannet. Smaa akvariefisk var innmari nysjerrig paa hvem som plumpa uti akvariet deres, men etterhvert slutta de aa omkranse oss. I fossefallet kunne man rappelere ned eller hoppe ut i det brusende vannet. Vi som ikke var paa guida tur plaska mest rundt i vannet, stakk haaret under smaa fossefall og lata som om vi var i en reklame for Niveas nye sjampo.
"Jeg doer. Jeg doer!!"
Fordi vi holdt paa aa daevve av kulde den foerste natta bestemte vi oss for aa reise til Coban samme ettermiddag. Det ble en busstur vi alle kommer til aa huske. Det hadde regna hele natta, saa veien som hadde vaert fael paa vei opp, var enda vaerre naa. Gjoerme og glatte, store steiner satte sitt preg paa bussreisen. I flere av de stupbratte svingene kom ikke minibussen seg opp. Den begynte aa rygge bakover, for saa aa ta fart. Paa hoyeresiden av minibussen var det stup rett ned i jungelen. Etter aa ha tatt fart skled bussen fra side til side opp den glatte veien. En amerikansk jente begynte aa grine, vi andre lo hoyt og nervost og lurte paa om lianer egentlig er tykke og sterke nok til aa holde igjen en minibuss med tjue personer og mange kilo bagasje om den skulle rase ut paa sida. Hjulene spant en halvmeter fra stupkanten.
Da adrenalinet forsvant fra aarene foerti minutter senere var de fleste enige om at bussturen var noe av det jaevligste ever, men at Semuc Champey - jo dit skulle vi nok igjen en gang! Og det sier faktisk VELDIG mye om paradispyttene i Semuc Champey.
Thursday, February 05, 2009
Tarzangirl i Tikal
Hoi!!
Da var det over tre aar siden sist jeg skrev paa denne sida. Denne gangen maatte jeg skifte om navnet paa bloggen, for Ida drar ikke oest lenger, men vest og soer - naermere bestemt Mellom-Amerika og Soer-Amerika!! Slutt paa duracellmennesker i osten, denne gangen er jeg paa tur blant folk som tar livet VELDIG mye mer med ro. Jeg erfarte "Mexican time" i sommer, og merker at livet gaar ganske rolig for seg i andre land i Mellom-Amerika ogsaa. Jeg har vaert mer opptatt av aa nyte turen enn aa sitte foran pc'en fram til naa, saa derfor kommer det foerste livstegnet nesten tre uker etter at jeg forlot gamlelandet. Men - here we go:
Turen startet i Guatemala City og Antigua, der vi var innom en dag for aa hilse paa vertsfamilien jeg og Mari skal bo hos naar vi returnerer fra vaar lille januar- og februarreise. I loepet av et par dager rakk vi aa bli bedt i Guatemalsk bryllup, nyte enorme burritos paa lokkisrestauranten, rusle rundt i Antiguas sjarmerende gater og royke vannpipe og hoere om kriminaliteten i nabobyen Guatemala City. En venn av Mari mista telefonen samme dag som vi traff han - da han stoppa paa roedt lys i Guatemala City. En fyr kom opp paa siden av bilen - pekte med en pistol mot ruta - og da var det bare aa levere fra seg mobilen. Enrique og kompisen hans fortalte ogsaa at hvis du har som maal aa drepe noen, er det bare aa slenge 350 dollar paa bordet, og saa fikser leiemordere den saken. De kjoerer ofte motorsykkel, har paa seg hette paa huet, saa knerter de vedkommende og saa raser de videre paa motorsykkelen sin. En av gutta sa at han sjeldent gikk med andre verdisaker enn ipoden paa gata i byen. Mye rart som foregaar i Guatemala City, blant annet finnes det en bar i den dodgy delen av byen som er for de litt spesielt interesserte: En bar drevet av en avdanka trailersjaafoer for trailersjaafoerer som er transvestitter. Alle bartenderne har downs syndrom. Vi har altsaa ikke SETT denne baren, men det frister jo litt aa vaere flue paa veggen..
Dykkerlapp og booze cruise
Etter et par dager i Antigua reiste vi til Utila i Honduras. En oy i Karibien der backpackere kommer fra hele verden for aa ta dykkerlappen. Det koster bare 250 dollar for "open water" som betyr at man kan dykke ned til 18 meter. Og det kan jeg naa! Flott aa dykke der, og veldig bra folk. Alton's Dive Shop hadde booze cruise paa fjorden, egen bar og brygge der det var fantastisk aa se solnedgangen.
Mitt foerste moete med undervannsverdenen var noe traumatisk, det foerste jeg gjorde var aa dra handa gjennom en brennmanet. Jeg har merker paa handa enda, to uker etterpaa. Det var en liten jaevel av en manet, som jeg banna masse til i vannet.
Aa seile som en superstjerne
Paa Utila ble vi blant annet kjent med en canadisk herremann ved navn John, som viste seg aa vaere en kloepper paa aa arrangere og fikse. Han fiksa en captain ved navn Hank - som sa seg villig til aa ta oss til Caye Caulker i Belize for 250 dollar per person. Fire netter paa en seilbaat i Karibien, inkludert fantastiske stopp underveis var en saa bra deal at Mari, jeg og tre andre kasta oss paa. Det var en vidunderlig tur - blant annet innom Glover's Reef som er kaara til et av verdens beste dykkesteder. En ensom liten koralloy med aatte innbyggere , hengekoyer og iguaner. Vi dykka med havskilpadder, morene aal, rokker og masse annet.Captain Hank har seilt i omraadet i nesten 20 aar. Baaten hans har hatt superstjerner som Gwyneth Paltrow og Ben Affleck ombord. Gwyneth ble satt av paa en oede oy i Belize for aa skrive en artikkel for Marie Caire - om hvordan det var aa overleve paa ris, bananer og selvjaktet fisk i tre dager. Det var Captain Hank som laerte henne de viktigste overlevelsestriksa foer hun gikk i land -
filmstjernen som da var 23 aar og som akkurat hadde faatt en Golden Globe. Det var bilder av henne og Ben i albumet til baaten - arm i arm med Captain Hank.
Captain Hanky Panky
Han er verdt enda et lite avsnitt. Captain Hank har vaert innom ti av verdens religioner, har landa paa buddisme. Han er 61, men har som plan aa seile jorda rundt paa femti dager innen fem aar i en baat han har planer om aa lage. Han har en mentalt sjuk, norsk eks-kone i Guatemala, to kjaerester paa rundt 20 aar i Honduras og kan snakke som Donald Duck. En merkelig livsnyter, som lagde verdens beste rekekebabs.
Horehus paa Caye Caulker
Saa saa vi farvel til Hank og to av crewet paa baaten, og slo oss ned paa ferieoya Caye Caulker i Belize. CHILL er ordet for denne oya, her er det bare aa legge klokka hjemme. Foerste kvelden la vi merke til at det var real fest i nabohuset - men vi orka ikke dra ut. Noen dager etter fikk vi vite at det var oyas horehus vi bodde ved siden av. Kanskje like greit at vi droppa aa gaa paa det vi trodde var den lokale puben foerste kvelden.. Oh God - her blir det mye oppramsing, jeg tar det kjapt for det er jaggu mye som har skjedd paa tre uker. Jeg hopper rett og slett til at vi reiste videre til Guatemala. Her bor vi naa, midt blant froskekvekk i jungelen utenfor Tikal. Stod opp klokka halv fem imorges for aa se soloppgangen paa Tikal, som er et av Mayaenes flotteste gamle byer i Guatemala. I oerska loep vi oss innover jungelen etter en gjeng tyskere for aa finne Tempel nr fire - der vi fikk se soloppgangen over jungelen og alle templene. Breathtaking!! Mari og jeg templa oss gjennom hele dagen, til jeg fikk panikkangst paa vei opp til et jaevlig bratt tempel. Tretrappetrinn rett mot himmelen, jeg med baktung veske og en litt for stor hang til aa se ned, fikk noia da vinden suste rundt oera mine i 50 meters hoyde. Fikk roa nerva paa toppen, og klatra meg ned med gele i beina. Puh.
Vel nede blant frosker, mygg og firfisler er vi naa klare for enda mer jungel. Imorgen pakker vi sekken og stikker soerover til Lanquin. Elva som renner i fjellandskapet her danner smaa, varme vannkulper man kan bade i. Og det skal viiiii!!!! Herregud, naa maa Ida Dahlback sette en strek for BOKA hun naa er i ferd med aa rable ned. Forhaapentligvis rekker jeg aa skrive litt oftere og litt mindre for hver gang framover! Haaper alle har det fint der hjemme. Den som vil, send meg mail paa ida.titlestad@gmail.com. :)Da er det bare aa ta paa seg hodelykta og begi seg opp til bungalowen. Haaper myggnettingen holder firfislene ute i natt ogsaa. Vi sover nemlig uten vinduer, bare med et straatak over huet. Bare den lokale hanen kunne slutte aa vaere tidsforvirra og gale klokka tre om natta saa hadde alt vaert flotters, for det er rett og slett ganske fantastisk aa sovne til jungellyder :)
Friday, October 28, 2005
Den lille kinesiske maskin
Hvordan i huleste faar de det til? Det vil si, mer spesifikt - hvordan faar HAN det til? Det gjelder den lille kinesiske maskin. Gaar han paa ecstasy? Eller en eller annen rar liten kinesisk rot som gir han femten ganger saa mye energi som alle andre? Jeg har nevnt han foer, og nevner han igjen. Wee leong, klassens superhjerne som leverer femti siders prosjekter en uke paa forskudd og som skriver femten sider om hver rolle i narrative skript. Finnes slike overalt? Vel, til en viss grad. Men denne lille karen er nok saerlig et produkt av disiplin, disiplin, arbeid, disiplin og atter disiplin. Typisk kinesisk, har jeg og min islandske medsammensvorne funnet ut. Jeg mener, hvordan skal man ellers stikke seg ut i et land som har en femtedel av jordas befolkning, enn ved aa disiplinere seg halvt i hjael? Det er klart man blir maur av sanntno.
Grunnen til presentasjonen av denne karen, er dagens fremvisninger av dokumentarfilm. Jeg og Jerry har laget dokumentarfilm om transvestitter i Malaysia, og har jobba oss skvett i hjael de siste dagene. Filma paa homsebar (der jeg var eneste jente - det vil si, mer spesifikt: jente i den forstand at jeg ikke har operert paa pupper og innovertiss, slik som de andre "jentene" i lokalet), intervjua baade opererte og ikke opererte transvestitter, transvestitter som har blitt overfalt osv. Jeg har spist middag med falske pupper liggende en halvmeter unna tallerkenen hjemme hos jerry, gaatt paa jentedo med fnisende gutter i laarkort skjoert og sett paa Top Model season three nedlasta fra internet sammen med sju gutter som visste alle navnene paa vaar tids supermodeller (which one do you like the best? And why?).
Og har ikke for vane aa foele meg macho. Men det gjorde jeg til de grader sammen med dem. De har en egen evne til aa vaere saa feminine at selv den vaerste jaaledokka ville foele seg som en buskete kaell ved siden av.
Under produksjonen av dokumentarfilmen bar jeg i meg en konstant mistanke om hvilket kjoenn de nye personene jeg motte var mann eller dame. La meg si det saann: De er jaekla gode til aa skjule bulken i buksa.
Vi var litt av et par, Fee (gaar paa fashion design paa skolen og bestemte seg for to semestre siden for aa vaere jente i stedet) og jeg da vi traska rundt i kjoepesenteret i Kuala Lumpurs tvillingtaarn. En lang lys og en (ganske saa tydelig) mann med kjukt lag lipgloss og loesoyevipper - ikledd den muslimske festdrakten for KVINNER. Vi fikk noen blikk, for aa si det saann.
Etter aa ha redigert tre dager i strekk, knota meg frem paa Final Cut Pro ettersom dette var foerste gang jeg har aapna programmet, og sovet cirka 5 timer hver natt i gjennomsnitt den siste uka, var det i dag klart for presentasjon. Vi rakk ikke aa fullfoere alt saa bra som vi hadde lyst til, fordi lab'en var fullbooka og dama bak disken var sur som ei potte. Den kinesiske maskin hadde Adobe Premier hjemme, og jobba seg gjennom utallige timer i egen stue. Argh, argh, sier man da naar man har masser av mer aa gjoere og man faar beskjed om aa redigere enda mer paa prosjektet naar ferieuka er over.. Og den lille kinesiske maskin durer videre mot nye horisonter.
Det var dagens lille akk.
Suss og puss fra Macho(wo)man.
Grunnen til presentasjonen av denne karen, er dagens fremvisninger av dokumentarfilm. Jeg og Jerry har laget dokumentarfilm om transvestitter i Malaysia, og har jobba oss skvett i hjael de siste dagene. Filma paa homsebar (der jeg var eneste jente - det vil si, mer spesifikt: jente i den forstand at jeg ikke har operert paa pupper og innovertiss, slik som de andre "jentene" i lokalet), intervjua baade opererte og ikke opererte transvestitter, transvestitter som har blitt overfalt osv. Jeg har spist middag med falske pupper liggende en halvmeter unna tallerkenen hjemme hos jerry, gaatt paa jentedo med fnisende gutter i laarkort skjoert og sett paa Top Model season three nedlasta fra internet sammen med sju gutter som visste alle navnene paa vaar tids supermodeller (which one do you like the best? And why?).
Og har ikke for vane aa foele meg macho. Men det gjorde jeg til de grader sammen med dem. De har en egen evne til aa vaere saa feminine at selv den vaerste jaaledokka ville foele seg som en buskete kaell ved siden av.
Under produksjonen av dokumentarfilmen bar jeg i meg en konstant mistanke om hvilket kjoenn de nye personene jeg motte var mann eller dame. La meg si det saann: De er jaekla gode til aa skjule bulken i buksa.
Vi var litt av et par, Fee (gaar paa fashion design paa skolen og bestemte seg for to semestre siden for aa vaere jente i stedet) og jeg da vi traska rundt i kjoepesenteret i Kuala Lumpurs tvillingtaarn. En lang lys og en (ganske saa tydelig) mann med kjukt lag lipgloss og loesoyevipper - ikledd den muslimske festdrakten for KVINNER. Vi fikk noen blikk, for aa si det saann.
Etter aa ha redigert tre dager i strekk, knota meg frem paa Final Cut Pro ettersom dette var foerste gang jeg har aapna programmet, og sovet cirka 5 timer hver natt i gjennomsnitt den siste uka, var det i dag klart for presentasjon. Vi rakk ikke aa fullfoere alt saa bra som vi hadde lyst til, fordi lab'en var fullbooka og dama bak disken var sur som ei potte. Den kinesiske maskin hadde Adobe Premier hjemme, og jobba seg gjennom utallige timer i egen stue. Argh, argh, sier man da naar man har masser av mer aa gjoere og man faar beskjed om aa redigere enda mer paa prosjektet naar ferieuka er over.. Og den lille kinesiske maskin durer videre mot nye horisonter.
Det var dagens lille akk.
Suss og puss fra Macho(wo)man.
Tuesday, October 18, 2005
Thursday, October 13, 2005
Asian singstar
Ikke bare har the "malaysian idol" hatt konsert paa skoen vaar. I gaar traff jeg skolens egen asian singstar. Han heter Herind, er 22, og gav meg en sangopplevelse jeg sent vil glemme.
Vi satt i "the plaza", skolens store kantineareal. Jeg hoerte gaulende toner bak meg, og snudde meg for aa se hva det var. En kinesisk kar med pubbisbart var paa vei bort til bordet vaart for aa sette seg ned. Om noen av oss kjente han? AAnei. "Can I sit here?" sa Herind naar han allerede hadde satt seg godt til rette med walkman'en sin. Saa begynte han og synge. Du kjenner kanskje til den lille flausa naar folk sitter med musikk i oera og synger veldig falskt uten at de selv hoerer det? Vel, denne karen gjorde det med vilje. Han sang, AV FULL HALS - og svaert saa falskt paa halvdaarlig malay-engelsk. Jeg skjoente temmelig raskt at dette var en fyr som enten hadde voldsomt oppmerksomhetsbehov, eller var en smule tilbakestaaende. Det viste seg etterhvert at sistnevnte var grunnen. Vel, tilbakestaaende eller ikke, Stevie Wonder's Superstitious blir aldri det samme igjen.
Imorra er det biljardkonkurranse paa skolen. Og her har vi det som er typisk Limkokwing University College of Creative Technology: man kan vinne pris, men ikke fordi man spiller bra biljard. Man vinner hvis man har det korteste og mest fancy skjoertet, stoerst mulig utrigning, de hoyeste helene eller det mest crazy antrekket. Jess, welcome to fashion college, ladies and gentlemen. Helen fra Island har antrekket klart for imorra, jeg skal bruke lunsjpausa mi til aa stikke innom aa faa med meg litt av moroa.
Ellers skal jeg fortelle deg litt om selveste Tan Sri Limkokwing (eller lim cock thing, som han ogsaa kalles blant venner). Han er sjefen for skolen. Grunnleggeren, GUDEN og den lille kineseren som viser ministrene rundt paa campus naar de maatte ta turen innom. Alle ser opp til herr Limkokwing. Kaffebaren heter WINGs' Coffee, skolen har en megastor hvit fugl som viser at man faar "creative WINGs to fly" ved aa gaa paa skolen, og det henger bilder av mannen overalt. Det morsomme dog, er at herr Limkokwing ikke er helt umenneskelig, han heller. Det kom ganske fort for dagen at vaar mann er svaert glad i store pupper.
Det var det for idag.
Thank u and goodbye, folkens.
Vi satt i "the plaza", skolens store kantineareal. Jeg hoerte gaulende toner bak meg, og snudde meg for aa se hva det var. En kinesisk kar med pubbisbart var paa vei bort til bordet vaart for aa sette seg ned. Om noen av oss kjente han? AAnei. "Can I sit here?" sa Herind naar han allerede hadde satt seg godt til rette med walkman'en sin. Saa begynte han og synge. Du kjenner kanskje til den lille flausa naar folk sitter med musikk i oera og synger veldig falskt uten at de selv hoerer det? Vel, denne karen gjorde det med vilje. Han sang, AV FULL HALS - og svaert saa falskt paa halvdaarlig malay-engelsk. Jeg skjoente temmelig raskt at dette var en fyr som enten hadde voldsomt oppmerksomhetsbehov, eller var en smule tilbakestaaende. Det viste seg etterhvert at sistnevnte var grunnen. Vel, tilbakestaaende eller ikke, Stevie Wonder's Superstitious blir aldri det samme igjen.
Imorra er det biljardkonkurranse paa skolen. Og her har vi det som er typisk Limkokwing University College of Creative Technology: man kan vinne pris, men ikke fordi man spiller bra biljard. Man vinner hvis man har det korteste og mest fancy skjoertet, stoerst mulig utrigning, de hoyeste helene eller det mest crazy antrekket. Jess, welcome to fashion college, ladies and gentlemen. Helen fra Island har antrekket klart for imorra, jeg skal bruke lunsjpausa mi til aa stikke innom aa faa med meg litt av moroa.
Ellers skal jeg fortelle deg litt om selveste Tan Sri Limkokwing (eller lim cock thing, som han ogsaa kalles blant venner). Han er sjefen for skolen. Grunnleggeren, GUDEN og den lille kineseren som viser ministrene rundt paa campus naar de maatte ta turen innom. Alle ser opp til herr Limkokwing. Kaffebaren heter WINGs' Coffee, skolen har en megastor hvit fugl som viser at man faar "creative WINGs to fly" ved aa gaa paa skolen, og det henger bilder av mannen overalt. Det morsomme dog, er at herr Limkokwing ikke er helt umenneskelig, han heller. Det kom ganske fort for dagen at vaar mann er svaert glad i store pupper.
Det var det for idag.
Thank u and goodbye, folkens.
Monday, October 10, 2005
Svoemmetur blant de doede
Mens hoestvaeret stormer der hjemme (forhaapentligvis, hehe), svetter jeg meg videre gjennom skoledager og musikkvideoinspillinger her i Malaysia. Bortsett fra at tordenvaeret nesten ramler gjennom taket og ned i mitt master bedroom om natta fordi regntida er paa vei, er det fortsatt like klamt og varmt utafor vinduet, svoemmebassenget venter fortsatt paa at jeg skal hoppe nedi og kakkerlakkene kravler fortsatt rundt beina mine paa kjeokkengulvet om morran. Og jeg liker det.
For tida lager jeg forslag til dokumentarfilm, jeg skriver research paper om The Blair Witch Project og mykje anna. De beste forslagene til dokumentarfilm i klassen skal filmes. Mitt forslag er aa lage dokumentarfilm om hvor overtroiske folk her i malaysia er, for det er noe som virkelig har slaatt meg siden jeg kom hit. Paa hostellet jeg bodde paa de foerste to ukene var jentene overnervoese pga skumle moerke skygger paa rommet om natta, de hoerte fottrinn over hodene deres i en etasje som ikke fantes, og saa hoder svevende i lufta. Jeg for min del sov som en stein og verken hoerte eller saa noe av det de prata om.
Under min lille research-periode har jeg funnet de merkeligste ting i avisene. F eks et lotteridrap - dvs: en fyr som drepte en dame fordi han haapet paa stoerre sjanse til aa vinne i det lokale lotteriet. Litt spesielt forhold til tall disse malaysierne med andre ord.
I forigaars spilte jeg gotisk babe i musikkvideo for Massive Attacks "Teardrops". Det var noen studenter fra skolen som hadde det i skoleoppgave, og the caucasian girl sa gladelig ja. Oppgaven min var aa knuse et speil fordi jeg var saa graadig sinna paa meg selv, loepe rundt i en gang og se forvirra ut. I det hele tatt vaere ganske "lost" i denne forferdelige verden. Resultatet faar jeg i november, naar greia er ferdig redigert. Om det er julegavemateriale er vel heller tvilsomt, men den skal i alle fall sees en god del ganger foer jeg legger'n i skuffen.
I forrige uke var jeg hummer etter at jeg kom hjem fra en helg i Port Dickson. Jeg gikk under navnet Ida the Lobster i noen dager etterpaa, ettersom det var foerste gangen jeg var paa en strand siden jeg kom hit. Joanna fra Indonesia led samme skjebne (ikke alle her er ybermoerke og slipper unna solas ulumskheter), saa vi holdt sammen og var the lobster and the crab dagene derpaa. I Port Dickson spiste vi Steamboat, dvs: du faar servert et fat med fersk sjoemat, og saa maa du koke og steke det selv paa en liten grill foran deg. Og vi bada blant daudinger. Et par indiske jenter fortalte oss at inderne kastet asken fra doede slektninger ut paa stranda vi bada paa. Jaja. da vet vi i alle fall hva de svarte dingsene i vannet var. Haaper uansett jeg slipper aa faa en dau indisk familie paa nakken.
For tida lager jeg forslag til dokumentarfilm, jeg skriver research paper om The Blair Witch Project og mykje anna. De beste forslagene til dokumentarfilm i klassen skal filmes. Mitt forslag er aa lage dokumentarfilm om hvor overtroiske folk her i malaysia er, for det er noe som virkelig har slaatt meg siden jeg kom hit. Paa hostellet jeg bodde paa de foerste to ukene var jentene overnervoese pga skumle moerke skygger paa rommet om natta, de hoerte fottrinn over hodene deres i en etasje som ikke fantes, og saa hoder svevende i lufta. Jeg for min del sov som en stein og verken hoerte eller saa noe av det de prata om.
Under min lille research-periode har jeg funnet de merkeligste ting i avisene. F eks et lotteridrap - dvs: en fyr som drepte en dame fordi han haapet paa stoerre sjanse til aa vinne i det lokale lotteriet. Litt spesielt forhold til tall disse malaysierne med andre ord.
I forigaars spilte jeg gotisk babe i musikkvideo for Massive Attacks "Teardrops". Det var noen studenter fra skolen som hadde det i skoleoppgave, og the caucasian girl sa gladelig ja. Oppgaven min var aa knuse et speil fordi jeg var saa graadig sinna paa meg selv, loepe rundt i en gang og se forvirra ut. I det hele tatt vaere ganske "lost" i denne forferdelige verden. Resultatet faar jeg i november, naar greia er ferdig redigert. Om det er julegavemateriale er vel heller tvilsomt, men den skal i alle fall sees en god del ganger foer jeg legger'n i skuffen.
I forrige uke var jeg hummer etter at jeg kom hjem fra en helg i Port Dickson. Jeg gikk under navnet Ida the Lobster i noen dager etterpaa, ettersom det var foerste gangen jeg var paa en strand siden jeg kom hit. Joanna fra Indonesia led samme skjebne (ikke alle her er ybermoerke og slipper unna solas ulumskheter), saa vi holdt sammen og var the lobster and the crab dagene derpaa. I Port Dickson spiste vi Steamboat, dvs: du faar servert et fat med fersk sjoemat, og saa maa du koke og steke det selv paa en liten grill foran deg. Og vi bada blant daudinger. Et par indiske jenter fortalte oss at inderne kastet asken fra doede slektninger ut paa stranda vi bada paa. Jaja. da vet vi i alle fall hva de svarte dingsene i vannet var. Haaper uansett jeg slipper aa faa en dau indisk familie paa nakken.
Wednesday, September 28, 2005
ida the model
Haellae white chicks and boys!
Jeg har moett han igjen. Er det mulig!! Etter to maaneder i malaysia har jeg moett flere ministere enn noen gang tidligere. Jeg anser meg naa som en venn av statsministeren av malaysia, ettersom jeg moette han i Penang for to dager siden.Det hele begynte med proeving av kreasjoner laget av motestudentene paa skolen.
Vi moette opp i fashionavdelingen paa skolen, der "mama" eller "auntie" satt klar til aa dele ut tre plagg til hver. "follow mama", sa autie og vrikka seg som en catwalkmodell inn blant strutteskjoert og silketopper. Auntie er foedt mann, men alt annet tilsier at han er dame. Han har farga haaret roedt, er transvestitt og er den mest feminine mannen jeg noen gang har moett. Selv bulken i buksa klarer Auntie og gjemme bort. "come on girls, walk like me, with your hips!", sier Auntie og gjoer baade franske og malaysiske poseringer paa catwalken som ingen andre.
Torsdag morgen dro Auntie og en gjeng studenter avgaarde til penang, der moteshowet skulle vaere. Paa Penangs beste hotell, i en stor bankettsal med enorme lysekroner dro vi frem de vanvittig hoyhelte skoene vaare og begynte aa oeve. I ettida paa natta var Auntie middels fornoyd og vi dro tilbake til hotellet.
Dagen derpaa var tv-stasjonene paa plass, sammen med diverse ministere og sjefen sjael. Norske, hoye og i deres oyne svaert saa eksotiske ida maatte gi gave til en av ministerne, en liten skjeggete mann som saa svaert saa kriminell ut. Heldigvis klarte jeg aa gaa ned trappa og gi gaven uten aa gaa paa snorra i trappa. I foert en kjole som saa ut som et lappeteppe og med en radius paa to meter, var det litt av en prestasjon.
Vel hjemme i KL dro vi rett paa bursdagsfeiring. Jeg vaakna opp klokka seks i kveld, med dehydrert hals og med rivende lyst paa pannekaker - av alle ting. Ikveld har jeg derfor sett paa koeransk saapeopera dubba til malay, spist pannekaker og vaert mer eller mindre hjernedoed.
Ellers har voldafolket vaert paa besoek i KL. Litt merkelig aa ha dem her egentlig, det var liksom noe som krasja da voldafolket plutselig satt paa restaurant og spiste green curry under palmene. Men det var absolutt hyggelig. Det er jo ikke saa ofte man slurper i seg saften av en kokosnoett sammen med folk du vanligvis sitter i kantina med paa hoegskolen i volda.
Dagen etter sa jeg adjoe, spiste osters som smakte snoerr til frokost paa en lokal sushirestaurant, og dro hjem cyberia.
paa tide for the tall, white girl aa sove. Aircon og syntetisk dynetrekk kaller!
Bajbaj.
Jeg har moett han igjen. Er det mulig!! Etter to maaneder i malaysia har jeg moett flere ministere enn noen gang tidligere. Jeg anser meg naa som en venn av statsministeren av malaysia, ettersom jeg moette han i Penang for to dager siden.Det hele begynte med proeving av kreasjoner laget av motestudentene paa skolen.
Vi moette opp i fashionavdelingen paa skolen, der "mama" eller "auntie" satt klar til aa dele ut tre plagg til hver. "follow mama", sa autie og vrikka seg som en catwalkmodell inn blant strutteskjoert og silketopper. Auntie er foedt mann, men alt annet tilsier at han er dame. Han har farga haaret roedt, er transvestitt og er den mest feminine mannen jeg noen gang har moett. Selv bulken i buksa klarer Auntie og gjemme bort. "come on girls, walk like me, with your hips!", sier Auntie og gjoer baade franske og malaysiske poseringer paa catwalken som ingen andre.
Torsdag morgen dro Auntie og en gjeng studenter avgaarde til penang, der moteshowet skulle vaere. Paa Penangs beste hotell, i en stor bankettsal med enorme lysekroner dro vi frem de vanvittig hoyhelte skoene vaare og begynte aa oeve. I ettida paa natta var Auntie middels fornoyd og vi dro tilbake til hotellet.
Dagen derpaa var tv-stasjonene paa plass, sammen med diverse ministere og sjefen sjael. Norske, hoye og i deres oyne svaert saa eksotiske ida maatte gi gave til en av ministerne, en liten skjeggete mann som saa svaert saa kriminell ut. Heldigvis klarte jeg aa gaa ned trappa og gi gaven uten aa gaa paa snorra i trappa. I foert en kjole som saa ut som et lappeteppe og med en radius paa to meter, var det litt av en prestasjon.
Vel hjemme i KL dro vi rett paa bursdagsfeiring. Jeg vaakna opp klokka seks i kveld, med dehydrert hals og med rivende lyst paa pannekaker - av alle ting. Ikveld har jeg derfor sett paa koeransk saapeopera dubba til malay, spist pannekaker og vaert mer eller mindre hjernedoed.
Ellers har voldafolket vaert paa besoek i KL. Litt merkelig aa ha dem her egentlig, det var liksom noe som krasja da voldafolket plutselig satt paa restaurant og spiste green curry under palmene. Men det var absolutt hyggelig. Det er jo ikke saa ofte man slurper i seg saften av en kokosnoett sammen med folk du vanligvis sitter i kantina med paa hoegskolen i volda.
Dagen etter sa jeg adjoe, spiste osters som smakte snoerr til frokost paa en lokal sushirestaurant, og dro hjem cyberia.
paa tide for the tall, white girl aa sove. Aircon og syntetisk dynetrekk kaller!
Bajbaj.
"Un film de toilette"
Idag ble den ferdig redigert. Den heter "Un film de toilette", og handler om William og hans livs skjebne. William er en om jeg faar si det noe kraftig/smaafleskete kineser med store briller og graablaa tenner. Litt fumlete, men har en stor droem om aa sitte i regissoerstolen en vakker dag. I "Un film de toilette" spiller han en mann som kommer ut fra herretoalettet, og blir slaatt ned av en annen mann som loeper for aa rekke noe viktig. Wee-Leong spiller herren med hastverk. Han snakker kinesisk, malay, indisk og engelsk, har spiky haar og er laererns lille solstraale og altmuligmann.I filmen er han mannen som gjoer at William treffer den o saa skjoenne damen som er paa vei ut fra dametoilettet i slow motion og med svaert saa dramatisk musikk i bakgrunnen. Den dama er ingen asiatisk liten blomst, men en langbeint viking med kurs mot en klynkende William. "Are you hurt?" sier den lange, hvite, og William snoefter "No, leave me alone". Saa snur han seg sakte, mens musikken gaar mot et voldsomt klimaks. Og saa er det gjort. Takket vaere Wee-Leongs kraftige dult, har William moett sitt livs kjaerlighet. Bildet fryser i noen sekunder og fargene gaar over i sepia.
Minutter etterpaa moetes de alle igjen. Wee-Leong, William og den lange, hvite. "Thank's for hitting me!" sier William begeistret til Wee-Leong. Og saa lever de lykkelige i alle sine dager.
Jadda, dette er mitt foerste bidrag til filmens verden. Om den blir noen kinohit verden over er vel noe tvilsomt, men den skal naa i alle fall vises ferdig redigert paa skolen imorra. Vi hadde en time paa oss til aa komme paa ide og filme det hele, og naa er den altsaa ferdig, med rulletekst og det hele. Og med musikk fra en svaert saa dramatisk kinesisk film jeg ikke husker navnet paa. Med en god del fade in, fade out og andre finesser har vi klart aa pakke inn den noe lusne historien slik at den faktisk ser grei ut. Om laereren er like enig faar vi imidlertid se imorra tidlig.
The end.
Minutter etterpaa moetes de alle igjen. Wee-Leong, William og den lange, hvite. "Thank's for hitting me!" sier William begeistret til Wee-Leong. Og saa lever de lykkelige i alle sine dager.
Jadda, dette er mitt foerste bidrag til filmens verden. Om den blir noen kinohit verden over er vel noe tvilsomt, men den skal naa i alle fall vises ferdig redigert paa skolen imorra. Vi hadde en time paa oss til aa komme paa ide og filme det hele, og naa er den altsaa ferdig, med rulletekst og det hele. Og med musikk fra en svaert saa dramatisk kinesisk film jeg ikke husker navnet paa. Med en god del fade in, fade out og andre finesser har vi klart aa pakke inn den noe lusne historien slik at den faktisk ser grei ut. Om laereren er like enig faar vi imidlertid se imorra tidlig.
The end.
Guri som de glor. Jeg trodde jeg hadde blitt vant til det naa, men det har jeg altsaa ikke. De glisende mennene paa hushjoerner og naa ogsaa paa balkonger, som tror jenter fra fjerne stroek er fritt vilt for oyet. Da jeg og Helen skulle ta oss en liten svoemmetur i svoemmebassenget her vi bor, oppdaga vi at det stod minst femten karer spredd rundt paa balkongene over svoemmebassenget og glodde. Vi grep et enda bedre tak rundt haandkledene vaare og proevde aa late som vi var sure, gamle kjerringer som ikke var verdt aa glo paa. Men det lusne forsoeket var ikke nok for aa faa kara til aa se en annen vei. Noen ganger skulle man oenske man var liten og gul som alle de andre. Helen mener det er ok aa vaere "a piece of white meat" akkurat naa - ettersom vi naar vi er gamle og fulle av cellulitter kommer til aa oenske oss tilbake til den tiden da de smaa asiatene glodde over svoemmebassengets balkonger. Vel, uansett - noen ganger har man lyst til aa skrike noe graadig schtoegt no paa bahasa malay saa de trekker seg inn i bulene sine for godt.
Det er mye aa gjoere paa skolen om dagen. Jeg gaar paa video produksjon og screen studies og screen writing. Er i femte semester, sammen med seks kinesere. Vi ser filmer, analyserer, lager smaa filmer, lager storyboards for egne reklamer (min reklame for New Straights Times her i Malaysia ble plukka ut til aa bli filma, wohoo), redigerer og lager scripts for kortfilmer osv. Ganske krevende, fordi jeg aldri har gjort noe liknende foer. Men naar laerern min gliser over mine smaa reklame-storyboards er jeg fornoyd.
Denne helga skal vi ha Swedish Milkmade Party her i cyberia. Forrige gang ble en stor suksess, aatte stykk sovna paa sofaen vaar og folk forlot ikke huset foer klokka ni om morran. Jeg og Helen har utnevnt oss selv til Helga og Heidi the Swedish Milkmades, skal ha en liten sketsj paa talentshowet i oktober og er i full gang med aa finne paa artigheter til sketsjen.
Om som om moteshow for statsministeren av malaysia ikke var nok, er jeg i HOT Magazine denne maaneden. En glisende Ida Dahlback kjendiser som angelina, paris og jennifer aniston. Hvorfor? Fordi jeg var paa MTV audition for en maaneds tid siden. Bare for koedd, selvfoelgelig, jeg blir aldri programleder for mtv asia (har nok ikke helt den rette looken gett). Og hva jeg gjorde paa audition? Jeg sang Naar trollmor har lagt sine elleve smaa troll.
Naa skal palistha chatte paa nepalesisk paa den nye laptopen min. Og jeg skal lese om kameravinkler.
Det er mye aa gjoere paa skolen om dagen. Jeg gaar paa video produksjon og screen studies og screen writing. Er i femte semester, sammen med seks kinesere. Vi ser filmer, analyserer, lager smaa filmer, lager storyboards for egne reklamer (min reklame for New Straights Times her i Malaysia ble plukka ut til aa bli filma, wohoo), redigerer og lager scripts for kortfilmer osv. Ganske krevende, fordi jeg aldri har gjort noe liknende foer. Men naar laerern min gliser over mine smaa reklame-storyboards er jeg fornoyd.
Denne helga skal vi ha Swedish Milkmade Party her i cyberia. Forrige gang ble en stor suksess, aatte stykk sovna paa sofaen vaar og folk forlot ikke huset foer klokka ni om morran. Jeg og Helen har utnevnt oss selv til Helga og Heidi the Swedish Milkmades, skal ha en liten sketsj paa talentshowet i oktober og er i full gang med aa finne paa artigheter til sketsjen.
Om som om moteshow for statsministeren av malaysia ikke var nok, er jeg i HOT Magazine denne maaneden. En glisende Ida Dahlback kjendiser som angelina, paris og jennifer aniston. Hvorfor? Fordi jeg var paa MTV audition for en maaneds tid siden. Bare for koedd, selvfoelgelig, jeg blir aldri programleder for mtv asia (har nok ikke helt den rette looken gett). Og hva jeg gjorde paa audition? Jeg sang Naar trollmor har lagt sine elleve smaa troll.
Naa skal palistha chatte paa nepalesisk paa den nye laptopen min. Og jeg skal lese om kameravinkler.
Dumme damer med hijab
Yo u vikings.
Jeg er naa inne i min fjerde uke i de gale drosjesjaafoerers land. Etter den ene oppturen etter den andre slo det meg her om dagen at detnok ikke bare kommer til aa bli ministerbesoek og stjernestatus underoppholdet. Det kommer de dager da hele malaysia er royklagt fordi det er skogbranner i indonesia, strommen gaar og airconditionen ikke fungerer og firfisler krabber rundt paa stuegulvet. Man er 13 timersflyreise hjemmefra, og det er gulinger saa langt oeyet kan se. Gi meg en norsk kjoettkake, ikke kylling pepra ihjel med satans krydderier,tenker man der man sitter paa restauranten og ikke skjoenner baeret fordi alt paa menyen staar paa malay. Vel, det blir vel tidsnok norske kjoettkaker. Men i mellomtiden er det jo lov aa faa chillihothotdreptungami-mat opp i halsen.
Dessuten er det umulig aa faa ting gjort paa denne skolen her. hvergang jeg kommer til kontoret for aa registrere eller goere noe annet,sitter en gjeng hoener i hijab der og glor paa meg som om jeg var entulling av en annen verden. Visstnok er jeg fra en ganske annenverden, men alle som ikke har hijab er ikke tullinger!
Tilbake til roykleggingen av hele Malaysia. I noen dager var det aagaa ute en hel dag det samme som aa royke to pakker royk. Man kunne smake royk og sot paa tunga naar man pusta inn, og alle gikk med munnbind. det vil si, de som fikk kjopt munnbind. de fleste apotekene var utsolgt for munnbind da royken var paa sitt verste. man kunne ikke se saerlig langt fremfor seg, saa da regnet endelig falt i store mengder og rensa lufta var stemningen langt lysere.
Ellers var statsministeren paa besok. Svetten rant der vi stod og venta i finstasen - jeg med NORWAY-skilt paa brystet og et haap om aa faa hilse paa storheten. Men dengang ei. Den lille graahaarede mannen strente rett forbi, uten saa mye som et lite,stivt smil til skolens norske gjest. vel, vel, jeg var naa i alle fall til stede, spiste den samme maten som han og saa paa'n fra noen meters avstand.
Imorgen gaar turen mest sannsynlig til malacca. da skal jeg vaere med et dokumentarfilmteam dit. schpennende saker.
kantinas hothot meny kaller! magen rumler etter noe som ikke er saa frityrstekt og spicy, men noen ganger har man ikke noe valg.
Jeg er naa inne i min fjerde uke i de gale drosjesjaafoerers land. Etter den ene oppturen etter den andre slo det meg her om dagen at detnok ikke bare kommer til aa bli ministerbesoek og stjernestatus underoppholdet. Det kommer de dager da hele malaysia er royklagt fordi det er skogbranner i indonesia, strommen gaar og airconditionen ikke fungerer og firfisler krabber rundt paa stuegulvet. Man er 13 timersflyreise hjemmefra, og det er gulinger saa langt oeyet kan se. Gi meg en norsk kjoettkake, ikke kylling pepra ihjel med satans krydderier,tenker man der man sitter paa restauranten og ikke skjoenner baeret fordi alt paa menyen staar paa malay. Vel, det blir vel tidsnok norske kjoettkaker. Men i mellomtiden er det jo lov aa faa chillihothotdreptungami-mat opp i halsen.
Dessuten er det umulig aa faa ting gjort paa denne skolen her. hvergang jeg kommer til kontoret for aa registrere eller goere noe annet,sitter en gjeng hoener i hijab der og glor paa meg som om jeg var entulling av en annen verden. Visstnok er jeg fra en ganske annenverden, men alle som ikke har hijab er ikke tullinger!
Tilbake til roykleggingen av hele Malaysia. I noen dager var det aagaa ute en hel dag det samme som aa royke to pakker royk. Man kunne smake royk og sot paa tunga naar man pusta inn, og alle gikk med munnbind. det vil si, de som fikk kjopt munnbind. de fleste apotekene var utsolgt for munnbind da royken var paa sitt verste. man kunne ikke se saerlig langt fremfor seg, saa da regnet endelig falt i store mengder og rensa lufta var stemningen langt lysere.
Ellers var statsministeren paa besok. Svetten rant der vi stod og venta i finstasen - jeg med NORWAY-skilt paa brystet og et haap om aa faa hilse paa storheten. Men dengang ei. Den lille graahaarede mannen strente rett forbi, uten saa mye som et lite,stivt smil til skolens norske gjest. vel, vel, jeg var naa i alle fall til stede, spiste den samme maten som han og saa paa'n fra noen meters avstand.
Imorgen gaar turen mest sannsynlig til malacca. da skal jeg vaere med et dokumentarfilmteam dit. schpennende saker.
kantinas hothot meny kaller! magen rumler etter noe som ikke er saa frityrstekt og spicy, men noen ganger har man ikke noe valg.
Etter en noe hektisk start paa dagen har jeg funnet min plass foran mac'en paa biblioteket for aa gi dere nordboere fortsettelsen paa "Ida goes east".
Dagen idag startet med live tv-sending paa fem malaysiske kanaler. Jeg stod opp klokka fem, tok paa svart finstas og dro avgaarde (dvs etter aa ha ventet i 45 minutter paa Saji som "bare var litt forsinka"- ting tar tiiiid i malaysia!!). Vel framme paa utenriksdepartementets gedigne eiendom med store, hvite bygninger med kruseduller (de har sikkert flottere navn paa det, men jeg ekke saerlig stoe i bahasa malaysia ennaa) ble vi geleidet inn i et auditorium. Det var marmorgulv og lysekroner over det hele. Boensjen med sortkledde jenter trippet seg opp paa scenen, der vi maatte oeve paa det som skulle skje paa tv. Det var en slags aapning/presentasjon av en ny logo for noesom kalles The Asean Summit. Vinneren av logokonkurransen kommer fra mitt universitet, derfor var vi paa plass. Etter noen runder oevelser braket det loes. Den lille, tykke utenriksministeren sa at "blabla i'm delighted to introduce - blablabla the asean summit blablabla" og saa skulle vi snu paa noen store treflagg som stod paa scenen - som alle representerte hvert av de landene som er med i The Asean Summit. Etter at tv-kameraene var slaatt av, skulle fotografer fra oerten aviser ta bilder av oss. De oppdaget raskt mitt blonde haar og lange legeme, ogba meg om aa dytte hodet inn blant tvillingtarnene i plast som er endel av logoen. Jeg gliste alt jeg kunne. Ikke er jeg naa bare kjendis paa skolen fordi jeg rager lang og hvitover de fleste andre, jeg kommer ogsaa i avisa og paa tv. skulle trode aldri hadde sett mennesker som ikke er smaa og gule foer. Etter den eviglange fotosessionen - skal innroemme at jeg foelte meg temmelig important der jeg stod - spiste vi lunch med ministeren og alle hans dresskledde medarbeidere. Vi saa til vaar store overraskelse- og begeistring - at en Tom Cruise look-alike hadde sneket seg inn blant dem. Etter at jeg og helen fra island bare har sett smaa kinesiske attenaaringer med pubisbart paa universitetet var karen fra den australske ambassade et syn for guder. Jobben som norsk ambassadoer ved universitetet drar med seg baade ditt og datt. Og da mener jeg ikke hvilket som helst ditt og datt. 11.august er det statsministeren som staar for tur. Jeg skal haandhilse paa statsministeren av malaysia om tre dager, altsaa. Ikke verst etteraa ha vaert tre uker i malaysia. har ikke helt faatt med meg hvorfor,men det er et eller annet event her paa skolen som skjer da -tydeligvis. Og takk og lov - jeg faar det hele paa DVD!!
Saa, den dagen jeg kommer hjem og ser ut som alle andre, da skal jeg minnes min storhetstid somtv-stjerne i malaysia med denne DVD-en.
Ellers har jeg flytta inn i ny leilighet. Jeg fikk nok av massehysteri om indiske spoekelser som gikk i ganger som ikke fantes, laa ved siden av smaa livredde indonesiske jenter i senga om natta og som ifoelge et titalls jenter bodde paa fellesdoen paa hostellet. (Aldri i livet om jeg ville bodd paa de ekle doene med smaa svarte kroellete haar over hele. I alle fall ikke hvis jeg var spoekelse - de trenger jo ikke engang gaa paa do) Dessuten var det sopp paa kofferten min da jeg flytta ut. Og paa veggene og skrivepulten. Saa jeg og helen (danmark),anushya (malaysia) og Palistha (Nepal) betaler naa cirka 1000 kroner maaneden for to etasjes "hus" med tre bad, fire store soverrom, tv,stue, kjoekken, aircon og svoemmebasseng utafor verandaen. Ikke verst.
Saa - bortsett fra at det er JAEVLIG varmt, klamt og kakkerlakker paastuegulvet, har jeg det ganske saa bra. Jeg er blitt flyttet opp i semester fem for aa ta noen fag om blant annet dokumentarfilm ogskriving av skript for aa ha mer praktiske fag, og en fyr jeg kjenner i KL skal sette meg i kontakt med folk han kjenner som lager dokfilm imalaysia. Wish me luck - Ida the viking with the video camera.
Da skal jeg stikke - skal til KL med bussen.
Ukens laerepenge:Aldri sett deg bakerst i bussen i Malaysia. ALDRI GJOER DET! Selv om det er det eneste setet som er igjen. Jeg ble kokt etter en og en halvtimes busstur sittende rett over motoren ( som spydde all varmen i trynet mitt) uten aircondition. Klaerne kunne vris opp etterpaa og hjernen min maa ha mistet en god del hjerneceller i loepet av halvannen times koketid.
Dagen idag startet med live tv-sending paa fem malaysiske kanaler. Jeg stod opp klokka fem, tok paa svart finstas og dro avgaarde (dvs etter aa ha ventet i 45 minutter paa Saji som "bare var litt forsinka"- ting tar tiiiid i malaysia!!). Vel framme paa utenriksdepartementets gedigne eiendom med store, hvite bygninger med kruseduller (de har sikkert flottere navn paa det, men jeg ekke saerlig stoe i bahasa malaysia ennaa) ble vi geleidet inn i et auditorium. Det var marmorgulv og lysekroner over det hele. Boensjen med sortkledde jenter trippet seg opp paa scenen, der vi maatte oeve paa det som skulle skje paa tv. Det var en slags aapning/presentasjon av en ny logo for noesom kalles The Asean Summit. Vinneren av logokonkurransen kommer fra mitt universitet, derfor var vi paa plass. Etter noen runder oevelser braket det loes. Den lille, tykke utenriksministeren sa at "blabla i'm delighted to introduce - blablabla the asean summit blablabla" og saa skulle vi snu paa noen store treflagg som stod paa scenen - som alle representerte hvert av de landene som er med i The Asean Summit. Etter at tv-kameraene var slaatt av, skulle fotografer fra oerten aviser ta bilder av oss. De oppdaget raskt mitt blonde haar og lange legeme, ogba meg om aa dytte hodet inn blant tvillingtarnene i plast som er endel av logoen. Jeg gliste alt jeg kunne. Ikke er jeg naa bare kjendis paa skolen fordi jeg rager lang og hvitover de fleste andre, jeg kommer ogsaa i avisa og paa tv. skulle trode aldri hadde sett mennesker som ikke er smaa og gule foer. Etter den eviglange fotosessionen - skal innroemme at jeg foelte meg temmelig important der jeg stod - spiste vi lunch med ministeren og alle hans dresskledde medarbeidere. Vi saa til vaar store overraskelse- og begeistring - at en Tom Cruise look-alike hadde sneket seg inn blant dem. Etter at jeg og helen fra island bare har sett smaa kinesiske attenaaringer med pubisbart paa universitetet var karen fra den australske ambassade et syn for guder. Jobben som norsk ambassadoer ved universitetet drar med seg baade ditt og datt. Og da mener jeg ikke hvilket som helst ditt og datt. 11.august er det statsministeren som staar for tur. Jeg skal haandhilse paa statsministeren av malaysia om tre dager, altsaa. Ikke verst etteraa ha vaert tre uker i malaysia. har ikke helt faatt med meg hvorfor,men det er et eller annet event her paa skolen som skjer da -tydeligvis. Og takk og lov - jeg faar det hele paa DVD!!
Saa, den dagen jeg kommer hjem og ser ut som alle andre, da skal jeg minnes min storhetstid somtv-stjerne i malaysia med denne DVD-en.
Ellers har jeg flytta inn i ny leilighet. Jeg fikk nok av massehysteri om indiske spoekelser som gikk i ganger som ikke fantes, laa ved siden av smaa livredde indonesiske jenter i senga om natta og som ifoelge et titalls jenter bodde paa fellesdoen paa hostellet. (Aldri i livet om jeg ville bodd paa de ekle doene med smaa svarte kroellete haar over hele. I alle fall ikke hvis jeg var spoekelse - de trenger jo ikke engang gaa paa do) Dessuten var det sopp paa kofferten min da jeg flytta ut. Og paa veggene og skrivepulten. Saa jeg og helen (danmark),anushya (malaysia) og Palistha (Nepal) betaler naa cirka 1000 kroner maaneden for to etasjes "hus" med tre bad, fire store soverrom, tv,stue, kjoekken, aircon og svoemmebasseng utafor verandaen. Ikke verst.
Saa - bortsett fra at det er JAEVLIG varmt, klamt og kakkerlakker paastuegulvet, har jeg det ganske saa bra. Jeg er blitt flyttet opp i semester fem for aa ta noen fag om blant annet dokumentarfilm ogskriving av skript for aa ha mer praktiske fag, og en fyr jeg kjenner i KL skal sette meg i kontakt med folk han kjenner som lager dokfilm imalaysia. Wish me luck - Ida the viking with the video camera.
Da skal jeg stikke - skal til KL med bussen.
Ukens laerepenge:Aldri sett deg bakerst i bussen i Malaysia. ALDRI GJOER DET! Selv om det er det eneste setet som er igjen. Jeg ble kokt etter en og en halvtimes busstur sittende rett over motoren ( som spydde all varmen i trynet mitt) uten aircondition. Klaerne kunne vris opp etterpaa og hjernen min maa ha mistet en god del hjerneceller i loepet av halvannen times koketid.
Shanglabangla
Ladies and gentlemen!
Dagens nytt fra Cyberjaya! Det hoeres superteknologiskfancy ut, og er akkurat det. Skolen er dekket med store stoffbilder av roboter, malaysiske dansere og enorme sommerfugler. De siste dagene har vi lekt gode gamle trollknuteleken (ja, DEN blirman tydeligvis aldri for gammel for) - "let's tangle everybody!" sa en av learerne og vi satt i gang aa lage knute. Bli-kjent-lekene skifter tydeligvis ikke saa innmari mye fra kontinent til kontinent. Det hele ble et sammensurium av fnisende kinesere, langarmede afrikanere, folk som luktet sterk krydret svette etter en lang dag med bli-kjent-leker, og lange, lyse norske ida dahlback midt oppe i det hele. Da skoledagen var omme trengte jeg en time paa oyet.
Saa var det paa'n igjen. Freshies night var dansens aften - og min gruppe "nightinggale" (ja - vi ble delt opp i grupper med fuglenavn -bare for aa faa enda mer foelelsen av aa vaere i foersteklasse igjen) dansa en meget userioes dans der gutta vrikka litt paa hoftene og jentene vifta med sjal. Det var nok noen andre som stakk av med foerstepremien der gitt.. Jeg vant derimot andrepremien for freshest girl of the year - ingen kunne vel la vaere og legge merke til det eneste lyse, lange mennesket blant gule smaa skjevoyde.
I dag kom ministeren for handel i malaysia paa besok til skolen, fordi noen studenter paa skolen har vaert med aa utvikle et skomerke. I den anledning fikk vi se et skomoteshow. Problemet med dette showet var at skoene var paa stoerrelse med et knappenaalshode der opp paa podiet. Modellene gikk fram og tilbake med skoene festet over ryggen, saann at man egentlig bare saa paa modellene. vel, vel.. gutta var i alle fall happy med hva de saa der oppe - selv om det ikke var SKO de saa paa.
idag skal jeg til kuala lumpur - drar avgaarde naa om ti min. skal til verdens stoerste kopesenter ++. naar jeg betaler 10 kroner for en enorm middag, er det nesten skummelt aa tenke paa hva klaer og annetkoster i KL... wohooo! here i come - times square shopping mall :)
Ellers er dette mine meritter for de siste dagene:
1.kloepet en indoneser i rompa
2. sunget "my heart will go on" paa scenen med en gjeng skjevoydegaerninger og spist indisk mat a la hothot.
3. Drept en firfisle som kravla bak senga mi med svenske aftonbladet
Hola! Off i go to shoppers paradise.heite hilsner fra lumpurlaila (som syns det er noe klamt med 100prosent luftfuktighet utafor doera om morran)
Dagens nytt fra Cyberjaya! Det hoeres superteknologiskfancy ut, og er akkurat det. Skolen er dekket med store stoffbilder av roboter, malaysiske dansere og enorme sommerfugler. De siste dagene har vi lekt gode gamle trollknuteleken (ja, DEN blirman tydeligvis aldri for gammel for) - "let's tangle everybody!" sa en av learerne og vi satt i gang aa lage knute. Bli-kjent-lekene skifter tydeligvis ikke saa innmari mye fra kontinent til kontinent. Det hele ble et sammensurium av fnisende kinesere, langarmede afrikanere, folk som luktet sterk krydret svette etter en lang dag med bli-kjent-leker, og lange, lyse norske ida dahlback midt oppe i det hele. Da skoledagen var omme trengte jeg en time paa oyet.
Saa var det paa'n igjen. Freshies night var dansens aften - og min gruppe "nightinggale" (ja - vi ble delt opp i grupper med fuglenavn -bare for aa faa enda mer foelelsen av aa vaere i foersteklasse igjen) dansa en meget userioes dans der gutta vrikka litt paa hoftene og jentene vifta med sjal. Det var nok noen andre som stakk av med foerstepremien der gitt.. Jeg vant derimot andrepremien for freshest girl of the year - ingen kunne vel la vaere og legge merke til det eneste lyse, lange mennesket blant gule smaa skjevoyde.
I dag kom ministeren for handel i malaysia paa besok til skolen, fordi noen studenter paa skolen har vaert med aa utvikle et skomerke. I den anledning fikk vi se et skomoteshow. Problemet med dette showet var at skoene var paa stoerrelse med et knappenaalshode der opp paa podiet. Modellene gikk fram og tilbake med skoene festet over ryggen, saann at man egentlig bare saa paa modellene. vel, vel.. gutta var i alle fall happy med hva de saa der oppe - selv om det ikke var SKO de saa paa.
idag skal jeg til kuala lumpur - drar avgaarde naa om ti min. skal til verdens stoerste kopesenter ++. naar jeg betaler 10 kroner for en enorm middag, er det nesten skummelt aa tenke paa hva klaer og annetkoster i KL... wohooo! here i come - times square shopping mall :)
Ellers er dette mine meritter for de siste dagene:
1.kloepet en indoneser i rompa
2. sunget "my heart will go on" paa scenen med en gjeng skjevoydegaerninger og spist indisk mat a la hothot.
3. Drept en firfisle som kravla bak senga mi med svenske aftonbladet
Hola! Off i go to shoppers paradise.heite hilsner fra lumpurlaila (som syns det er noe klamt med 100prosent luftfuktighet utafor doera om morran)
Subscribe to:
Posts (Atom)